Noen bøker må man rett og slett være klar for. «Naiv. Super.» var en slik bok for meg. Første gang jeg forsøkte å lese den – for rundt ti år siden – kom jeg ikke mange sidene før jeg kastet den fra meg. Den irriterte meg. Språket, tonen, det barnslige, det tilsynelatende meningsløse. Likevel har jeg etter hvert lært at det ofte er nettopp de bøkene som møter mest motstand, som fortjener en ny sjanse. Etter flere positive gjensyn med forfattere jeg en gang avskrev, bestemte jeg meg for å gi Erlend Loe en ny mulighet. Og denne gangen var det full klaff. Såpass at jeg har rukket å lese boka et par ganger,
«Naiv. Super.» ble opprinnelig utgitt i 1996 og regnes i dag som et av de mest sentrale verkene i Loes forfatterskap og for den saks skyld i norsk 1990-tallslitteratur. Lydbokutgaven er utgitt på Lydbokforlaget, lest av forfatteren selv, og har en spilletid på rundt fire timer. Det er en konsentrert lytteopplevelse, og jeg er ganske sikker på at lydbokformatet bidro til at teksten traff meg annerledes denne gangen.
Romanen følger en ung mann som befinner seg i en eksistensiell krise. Han har tapt i krokket mot broren sin, sluttet på studiene og mistet fotfestet i verden slik han trodde den hang sammen. I stedet begynner han å lage lister, reflektere over tid, universet og mening, og å utføre tilsynelatende banale handlinger i et forsøk på å få kontroll. Ett av de mest minneverdige elementene i boka er bankebrettet som går igjen gjennom hele fortellingen, et konkret, fysisk ritual som både er absurd og dypt trøstende. For meg ble det etter hvert umulig ikke å le høyt av dette, samtidig som jeg kjente igjen behovet for struktur midt i kaos.
Det som overrasket meg mest ved gjensynet, var hvor morsom boka faktisk er. Jeg lo – ordentlig. Ikke av poenger som roper etter latter, men av den nøkterne måten hovedpersonen betrakter verden på. Samtidig er det en sårhet her som blir tydeligere jo mer man lytter. Under det naive ligger det en alvorlig uro: frykten for ikke å strekke til, for å falle utenfor, for å ikke forstå spillereglene i et samfunn som forventer fremdrift og mål.
Når Erlend Loe leser selv, får teksten en ekstra dimensjon. Den monotone, litt distanserte opplesningen passer perfekt til romanens uttrykk. Humoren blir tørrere, og det eksistensielle alvoret får ligge og ulme under overflaten uten å bli forklart i hjel. Jeg merker at jeg i dag har langt større tålmodighet med denne typen litteratur enn jeg hadde for ti år siden, og kanskje også større velvilje overfor det sårbare og uferdige.
«Naiv. Super». er en bok jeg nå vet at jeg kommer til å lese – eller lytte til – igjen. Ikke fordi den gir svar, men fordi den minner meg om hvor gjenkjennelig det er å stå fast, telle baller, lage lister og forsøke å forstå verden på nytt. Noen bøker må man vokse litt for å møte. Denne var definitivt en av dem.
Utgitt: 1996
Oppleser: Erlend Loe
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 3 t 40 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
