Kenzaburō Ōe er en av Japans mest betydningsfulle etterkrigsforfattere, og ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1994. Forfatterskapet hans kretser ofte rundt skyld, skam, vold, ansvar og individets kamp mot kollektive forestillinger – ikke sjelden med Japans krigshistorie og ettervirkningene av denne som bakteppe.
At jeg i det hele tatt ble oppmerksom på Ōe, skyldes flere tilfeldigheter. Dels et ønske om å lese flere bøker av Nobelprisvinnere, dels en anbefaling i en diskusjonstråd på Bokelskere.no. Merkelig nok hadde jeg ingen klar erindring om Nobelprisen fra 1994. Boka viste seg dessuten å være vanskelig å få tak i, så til slutt var det biblioteket som reddet meg.
Om boka
Dette er en liten, tynn bok, men med stor litterær tyngde. Her er tre noveller samlet, opprinnelig utgitt i Japan i henholdsvis 1957, 1961 og 1969. Novellene er svært ulike i form og tematikk, men felles for dem er at de er usedvanlig godt skrevet. Det er presist, ubehagelig og dypt menneskelig, akkurat slik stor litteratur ofte er.
Novellene
I den eldste novellen, «Buskap» (Shi-iku), aner vi at handlingen er lagt til andre verdenskrig. Fortelleren er en ung gutt som lever et nokså hendelsesløst liv i en avsidesliggende landsby, fylt av lek, rivalisering og hverdagsrutiner. Når et amerikansk fly styrter i nærheten, og den eneste overlevende – beskrevet som en stor, svart amerikansk soldat – tas til fange, blir han landsbyens midtpunkt. Noe så fremmed og «eksotisk» har de aldri opplevd før. Så lenge det hersker en slags fredelig likegyldighet, er alt relativt trygt. Men når situasjonen snur, skjer det brutalt og uopprettelig og ingenting blir som før.
«Seventeen» gjorde sterkest inntrykk på meg. Her møter vi en ung gutt som opplever seg selv som mislykket og usett, helt til han begynner å flørte med høyreekstreme miljøer. Det er en urovekkende og samtidig gjenkjennelig fortelling om hvem som trekkes mot ekstremisme – og hvorfor. Overraskende aktuell, til tross for at teksten ble skrevet tidlig på 1960-tallet.
I tittelnovellen, «Lær oss å vokse fra vår galskap», møter vi «den fete mannen», som har et dypt ambivalent og uavklart forhold til sin mor. Faren har levd sine siste år i selvpålagt isolasjon, og døden hans er omgitt av taushet og hemmeligheter. Den fete mannen forsøker igjen og igjen å få moren til å fortelle sannheten om faren – uten å lykkes.
«Da han var liten hadde moren latt som om hun gikk fra vettet hver gang han prøvde å spørre henne om farens selvpålagte isolasjon og plutselige død, og stengt veien for kommunikasjon på den måten.»
Spørsmålet er om han til slutt klarer å forsone seg med seg selv, med fortiden – og finne en form for fred.
Min leseopplevelse og analyse
Jeg opplevde denne samlingen som både krevende og svært givende. Ōe skriver uten å forskjønne, men også uten å overforklare. Han lar ubehaget bli stående, og tvinger leseren til å møte det. Det er noe særskilt med japansk litteratur i møte med norske lesere. Kanskje nettopp denne stillferdige brutaliteten, denne blandingen av taushet og eksistensiell tyngde, som treffer oss.
Dette er noveller som åpner rom for ettertanke snarere enn raske konklusjoner. Jeg ble både utfordret og sterkt engasjert – og sitter igjen med en klar lyst til å lese mer av Kenzaburō Ōe. Skulle jeg komme over flere oversatte verk, kommer jeg ikke til å nøle.
- Originaltitler:
- Shi-iku (1957)
- Seventeen (1961)
- Warera no kyōki o ikimobiru michi o oshieyo (1969)
- Utgitt i Japan: 1957 / 1961 / 1969
- Utgitt på norsk: 1998
- Forlag: Cappelens Forlag a.s.
- Oversetter: Tone Sandøy
- Antall sider: 182
