Anmeldelse av «Min kamp 5» av Karl Ove Knausgård (2010)

Femte bind i Min kamp-serien

I denne femte boka befinner vi oss hovedsakelig i Bergen. Dit ankommer Karl Ove etter oppholdet i Nord-Norge og en loffetur til Hellas, hvor han nærmest strandet, pengelens og for stolt til å be noen om hjelp.

Å begynne å studere i Bergen var for ham et eventyr, fylt av forventninger til studentlivet, vennskapene og alt det nye som ventet. Han hadde besøkt broren Yngve der før, og forestillingene om hvor fantastisk dette skulle bli, var mange. Derfor ble virkeligheten desto mer nedslående: råtne hybler, konstant boligmangel, utleiere som aldri pusset opp fordi hyblene uansett ble leid ut, og den brutale erfaringen av å være blakk midt i semesteret. Mange av de små detaljene – rotter på hybelen, fuktige kjellere, dagene med penger som ikke strakk til – gjør boka til en tidvis mørk og gjenkjennelig skildring av studentlivet.

Knausgårds tid på Skrivekunstakademiet ble en stor skuffelse. Han møtte lærere som Jon Fosse og Ragnar Hovland, men klarte ikke å imponere. Tekstene hans ble slaktet som klisjefylte og uten dybde. Han hadde vansker med å ta imot kritikk og opplevde at alle andre var mer begavet. Dermed vokste følelsen av å være mislykket. For å overleve økonomisk tok han vakter på Sandviken psykiatriske sykehus, men opplevelsen av å være på siden av både skrivingen og livet preget ham.

Alkoholen ble både en flukt og en hemsko. Som den sjenerte unge mannen han var, trengte han rus for å kunne slippe seg løs sosialt. Men festene ble ofte destruktive, og fylleangsten etterpå tung å bære. Samtidig løsnet det på kjærlighetsfronten. Plutselig var damene interessert i ham, og han begynte å erfare en ny side av livet.

Denne boka er kanskje den som mest av alt skildrer desperasjonen i å ville bli forfatter. Knausgård vet at han skal skrive, men han finner ikke ut hva han skal skrive om. Venner rundt ham debuterer, mens han selv føler at han stadig mislykkes. Årene i Bergen blir dermed en lang kamp mot seg selv, mot tvilen, mot følelsen av utilstrekkelighet.

Likevel er det nettopp i denne mislykketheten at boka finner sin styrke. Som leser kjenner man på smerten, skammen og den unge mannens kamp for å bli noe. I denne delen av prosjektet er faren nesten fraværende, men likevel til stede som en skygge i Knausgårds bevissthet. Et sterkt øyeblikk er når faren ikke møter opp i sønnens bryllup med Tonje – et fravær som nesten knekker Karl Ove, selv om han vet at han ikke ønsker den forfyllete faren til stede.

Det hele kulminerer i debuten med «Ute av verden«, som ikke bare blir antatt, men også en stor suksess. Etter alle nederlagene, tvilen og usikkerheten, opplever vi her for første gang hvordan Knausgård faktisk lykkes i å virkeliggjøre forfatterdrømmen.

For meg ble «Min kamp 5» en av de sterkeste bøkene i serien. Knausgård er atter på høyden – ærlig, nådeløs og litterært drivende god. Beskrivelsene av studentlivet i Bergen gjorde ekstra sterkt inntrykk, kanskje fordi jeg selv har kjent byen og de samme utestedene – Hulen, Garage, Café Opera, Henrik, Wesselstuen. Gjenkjennelsen forsterket opplevelsen.

At jeg etter 2500 sider fremdeles vil ha mer, er nesten utrolig. Denne kolossen av et seksbindsverk er, selv uten siste bind, allerede et monument i norsk litteratur. Jeg kommer til å stille meg i kø den dagen «Min kamp 6» slippes!

Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 607

(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2010, på min gamle litteratur- og filmblogg.)