Anmeldelse av «Den senile landmåleren» av Arto Paasilinna (1991)

Nok en røverhistorie – men uten gnist

Arto Paasilinna (1942 – 2918) er kjent for sine absurde, varme og satiriske fortellinger der livets utkanter befolkes av originaler med både verdighet og skrå humor. Jeg regner meg som en ihuga Paasilinna-fan. Nettopp derfor ble denne boka en skuffelse.

Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner verken hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han går rundt med en solid bunke penger i lomma. Uten drosjesjåføren Seppo Sorjonen, som tar ham under sine vinger, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd.

Seppo kjører gjerne den gamle mannen rundt, særlig når han forstår at Rytkönen kan betale. De kjører og kjører, og etter hvert vender minnene gradvis tilbake – blant annet navnet hans. Underveis oppstår de utroligste situasjoner, rikelig smurt med alkohol, slik vi er vant til hos Paasilinna.

Det blir også stadig tydeligere at Rytkönen er dement og ikke klarer seg alene. Mellom ham og Seppo – selv temmelig desillusjonert – vokser det frem et varmt vennskap.

Men ble det morsomt? Vel … denne gangen ikke for meg. Jeg savnet viddet og nerven som vanligvis gjør Paasilinnas bøker så uimotståelige – der man både blir oppgitt på hovedpersonenes vegne og samtidig ler seg fillete. Her uteble den doble effekten.

Fortellingen mangler det drivende overskuddet jeg ellers forbinder med forfatteren, og jeg opplevde aldri at historien tok ordentlig av. Temaet kunne ha vært både rørende og morsomt, men ble for flatt.

«Den senile landmåleren» har varme og gode intensjoner, men for min del nådde den ikke opp. Dette blir derfor terningkast tre.

• Originaltittel: Elämä lyhyt, Rytkönen pitkä
• Utgitt i Finland: 1991
• Utgitt i Norge: 2010
• Oversetter: Ellen Holm Svendsen
• Forlag: Aschehoug
• Antall sider: 190