Anmeldelse av «Alice Munros beste noveller i utvalg» av Alice Munro (2009)

Besnærende noveller om kvinneliv

Alice Munro (1931 – 2024) regnes som en av novellens aller største fornyere, og fikk Nobelprisen i litteratur i 2013. Hun skriver med en tilsynelatende enkelhet som rommer stor psykologisk dybde, og har et helt eget blikk for hvordan liv leves – ikke i store dramatiske sprang, men gjennom små forskyvninger, tilfeldigheter og valg som først senere viser sin betydning.

I «Alice Munros beste noveller i utvalg» er tjue av hennes sterkeste noveller samlet. Samtlige utspiller seg i Canada gjennom det 20. århundre, fra første verdenskrig og frem til vår egen tid. Her møter vi kvinner i ulike aldre og livsfaser, fra unge jenter med romantiske drømmer og forsiktige første møter med kjærligheten, til gifte kvinner med langt mer desillusjonerte erfaringer av samliv og forventninger.

Munro skriver om kvinner som glir nesten umerkelig inn i ekteskap – og like umerkelig ut i utroskap, uten egentlig å reflektere over konsekvensene. Om kvinnen som møter mannen i sitt liv mens hun venter på en annen som aldri kommer. Om kvinnen som blir forlatt ved alteret, og som resten av livet bærer identiteten som «hun som ble sviktet». Små og store hendelser, ofte tilsynelatende udramatiske, får avgjørende betydning for hele livsløp.

Flere av novellene spenner over mange år, ja hele liv, og minner mer om konsentrerte romaner enn tradisjonelle noveller. Hele tiden er det det typisk canadiske som danner bakteppet: små samfunn, tydelige sosiale normer og et klima – både ytre og indre – som former menneskene.

Munro skriver varsomt og vakkert om det som skjer med kvinnene hun skildrer. Mennene trer ofte mer diffust frem, nærmest som bakgrunnsfigurer eller projeksjonsflater for kvinnenes håp, skuffelser og bristende illusjoner. Det gjorde meg ofte nysgjerrig på menneskene hun skriver frem. Flere ganger ønsket jeg å få vite mer og å bli værende litt lenger i livene deres.

Ofte var det slutten av novellene som gjorde sterkest inntrykk. Avslutningene er gjerne overraskende, noen ganger nesten stille, men like fullt avgjørende. De setter det foregående i et nytt lys, og blir stående igjen lenge etterpå.

Rosinen i pølsa er intervjuet med Munro som er plassert helt til slutt i boka. I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde lest dette først. Intervjuet gjorde nemlig mange valg og grep i tekstene tydeligere, og økte forståelsen min for hvorfor Munro skriver slik hun gjør. Brikkene falt på plass.

Denne samlingen viser hvorfor Alice Munro ofte omtales som «novellens mester». Hun skriver om kvinneliv uten å romantisere eller forklare, men ved å vise hvordan liv formes over tid. Det er lavmælt, presist og dypt menneskelig. Her finnes ingen store poenger som hamres inn – bare innsikt som langsomt vokser frem.

• Utgitt i Norge: 2009
• Forlag: Gyldendal
• Oversetter: Merete Alfsen m.fl.
• Antall sider: 694