Anmeldelse av «Korrigeringer» av Jonathan Franzen (2002)

Romanen som ble Jonathan Franzens gjennombrudd

Jonathan Franzen (f. 1959) er en av USAs mest markante samtidsforfattere, kjent for sine store, samfunnskritiske romaner. «Korrigeringer» ble hans internasjonale gjennombrudd og sikret ham både National Book Award og et rykte som en arvtaker etter de store amerikanske realister som John Updike og Philip Roth. Senere har han skrevet romaner som «Frihet» (2010) og «Renhet» (2015), bøker som på ulikt vis tar pulsen på det moderne Amerika. Franzen er ofte blitt kalt «the great American novelist» i vår tid, en hedersbetegnelse han både har søkt og tatt avstand fra.

Om boka:

Den gangen Enid giftet seg med Alfred Lambert, tenkte hun følgende om denne kjekke mannen:

«Hva skulle man tro om Al Lambert? Man hadde de gammelmodige tingene han sa om seg selv, og den ungdommelige måten han så ut på. Enid hadde valgt å tro på de løftene utseendet gav. Livet ble så et spørsmål om å vente på at personligheten han skulle endres.

Mens hun ventet, strøk hun tyve skjorter i uken …»

Etter som årene gikk og de fikk sine tre barn – Chip, Denise og Gary – har Enid måttet svelge i seg skuffelse på skuffelse. Hennes mann har ikke akkurat vært av den amorøse typen, og mang en gang har hun grått seg i søvn bak ryggen hans i ektesengen, mens kroppen hennes verket etter kjærlige berøringer som aldri kom. For mannen hennes var og ble følelsesmessig avstumpet, noe også barna har lidd under. Alt som betydde noe for Alfred var nemlig karrieren og oppfinnelsene som han styrte med i ensom majestet i kjelleren, avsondret fra resten av familien i den lille fritiden han tross alt hadde.

Nå er Alfred pensjonert, og har fremskreden Parkinson, demens og depresjon. Enid lider under å ha det fulle og hele ansvaret for mannen sin, som ikke har blitt noe mindre sta med årene. Enid har ett brennende ønske: å samle hele familien til en siste julefeiring i St. Jude! Det skal vise seg å bli alt annet enn enkelt. For å sitere baksideteksten på boka: «Men Gary, Chip og Denise har sine egne miserable liv å leve. De vil ikke hjem til Enids krampekos og Alfreds stadig mer fraværende og forvirrede skikkelse.»

Gary er kanskje den mest vellykkede av søsknene tross alt. Han har i det minste en ektefelle og barn – i motsetning til sine søsken. Men ekteskapet knirker i sine sammenføyninger, og med en kone som har forlest seg på populærpsykologi og som feller den ene diagnostiske dommen etter den andre over ham når hun har behov for å manipulere seg frem til et større handlingsrom, så blomstrer ikke akkurat den ekteskapelige lykken. Etter en hel høst med stillingskrig angående hvor julen skal feires, gir Gary opp og bestemmer seg for å reise hjem til foreldrene sine alene. Hvorpå han umiddelbart blir gjenstand for sin kones kjærlige omsorg igjen …

Denise har etter mange år med hardt arbeid skapt seg et navn innen restaurantbransjen. Men etter å ha innledet et lesbisk forhold med sjefens kone … og som om ikke det var nok også et forhold med sjefen, får hun sparken. Plutselig står hun på bar bakke økonomisk. Og Chip, den yngste og mest ansvarsløse i søskenflokken, har rotet seg bort i den litauiske mafiaen etter at han fikk sparken som lærer ved universitetet pga. et usømmelig forhold med en av sine studenter. Men som han lakonisk konstaterer etter hvert: han er faktisk den som har minst problemer av dem alle!

Så spørs det da om Enid får oppfylt sitt ønske om en familiegjenforening av det virkelig koselige slaget …

I denne bitende, satiriske boka kritiserer Franzen ikke bare den amerikanske drømmen, men også hele det moderne middelklasseprosjektet – forbruk, status og individualisme. Ingen av medlemmene i familien Lambert har lykkes i å realisere de livene de drømte om. De fremstår tidvis som karikaturer, men samtidig er de så gjenkjennelige at man som leser stadig pendler mellom latter og ubehag.

Enid er en nøkkelfigur i dette: hun lever i fornektelse, dekker over og skyver unna det vonde, og opprettholder familiens fasade. Hennes «krampekos» kan ses som en strategi for å holde sammen et liv som ellers ville rakne. At hun klager og irriterer seg over alt, kan like gjerne være en måte å overleve på som å gi uttrykk for misnøye.

Romanen kan også leses som en diagnose av et helt samfunn i krise, hvor tradisjonelle familiebånd og verdier glipper, og der individet står igjen med friheten til å velge – men uten retning eller fellesskap. Franzen fanger dette på en mesterlig måte, og balanserer det satiriske med varme og omsorg for karakterene sine.

Oppi alt det tragikomiske er dette like fullt en roman full av menneskelighet, og jeg ble veldig glad i familien Lambert underveis.

Jeg har endt opp med å gi boka et sterkt terningkast fem. Når boka ikke når helt opp i toppsjiktet er dette fordi jeg opplevde at den innimellom hadde noen dødpunkter som med fordel kunne ha vært strammet opp. Det er selvfølgelig ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med Frihet, som jeg synes var hakket bedre enn denne. Grunntonen i begge disse bøkene er for øvrig nokså lik, og det er godt mulig at en som leser «Korrigeringer» først vil like denne bedre enn «Frihet«. Alt i alt en meget lesverdig bok som det absolutt er verdt å få med seg i mylderet av gode bøker!

Utgitt i Norge: 2002
Utgitt i USA: 2001
Originaltittel: The Corrections
Oversatt: Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
Forlag: Cappelen
Antall sider: 607