Musikk, sorg og skjebne
«Juleoratoriet» er en storslått og mangestemt roman som utspiller seg i Sunne i Värmland, og som følger tre generasjoner menn: først Aron, deretter sønnen Sidner og til slutt barnebarnet Victor. Romanen åpner i 1920- og 30-årene, idet Aron mister sin kone Solveig – korets mest begavede sanger – like før fremføringen av Johann Sebastian Bach sitt Juleoratorium. Med Solveigs død faller ikke bare prosjektet sammen, men også Aron selv.
Aron er fullstendig ute av stand til å leve videre etter tapet av Solveig. Sorgen driver ham gradvis mot vanvidd, og dette får store konsekvenser for barna. Sønnen Sidner lider i stillhet under farens sammenbrudd, mens datteren Eva-Liisa forsøker – så godt hun kan – å tilføre familien glede og liv. Når Aron selger gården, barndomshjemmet deres, forskyves også Eva-Liisas tilværelse; noe grunnleggende forsvinner under føttene hennes.
Sidner er en sart og følsom gutt som aldri finner sin plass blant jevnaldrende. Hans nærmest besettende forhold til Bach og musikken får absurde utslag i skolehverdagen, der han skriver stil etter stil om komponistens liv. Til slutt får en lærer nok, og det hele ender hjerteskjærende med at Sidner aldri mer skriver en eneste skolestil. Et lite øyeblikk, men med enorme konsekvenser.
Parallelt med dette bringes vi langt bort fra Värmland, til New Zealand, der den ensomme kvinnen Tessa lever sammen med sin dominerende og fordrukne bror. I smug innleder hun en brevveksling med Aron, en korrespondanse som etter hvert blir hele hennes livsgrunnlag. Håp, drømmer og fremtid samles i disse brevene.
Når barna er blitt voksne, legger Aron ut på den lange reisen for å møte Tessa. Men reisen blir for tung, både fysisk og mentalt, og før han når frem, tar han sitt eget liv. Dette blir nesten ødeleggende for Tessa, som ender på asyl. Likevel er ikke hennes historie slutt der. Etter andre verdenskrig reiser Sidner for å oppsøke henne, og i mellomtiden har han selv fått sønnen Victor, og det under omstendigheter som i seg selv kunne vært stoff til en hel roman.
Romanen er rik på personer og fortellerstemmer, noe som til tider kan virke forvirrende. Historiene om Aron, Solveig, Eva-Liisa, Sidner, Victor, Tessa, Splendid, Fanny og flere andre flettes tett sammen. Innimellom mistet jeg litt oversikten over hvem som snakket, men stort sett lot jeg meg rive med.
Det finnes også flere uforglemmelige og til tider komiske scener. Blant høydepunktene er episoden der Sidner hjelper Selma Lagerlöf med å sprette opp bøker hun aldri har lest, men gjerne vil at andre skal tro hun har lest. Like minneverdig er rettssaken mot Torin, som er tiltalt for å ha bortført sin egen sønn, og der sannheten om barnets opphav kommer for en dag. For noen skjebner!
Til slutt er det Sidners sønn Victor som gjennom musikken klarer å virkeliggjøre Solveigs uoppfylte drøm. Dermed slutter sirkelen på et vis. Ikke uten smerte, men med en form for forsoning.
«Juleoratoriet» er en bok full av sorg, uforløste drømmer og kjærlighet som gis i altfor små porsjoner. Tunström skriver tidvis i et register som nærmer seg magisk realisme; Solveig er nærmest allestedsnærværende lenge etter sin død. Det er sterkt, vakkert og dypt menneskelig.
Når jeg likevel lander på terningkast fem og ikke seks, er det fordi jeg i perioder slet med å holde fast i tråden. Flyten ble av og til brutt. Men dette til tross: Jeg ble glad i menneskene i boka, og historiene rørte meg. Dette er en roman man kan lese flere ganger – og stadig oppdage nye lag.
Terningkast fem.
Utgitt i Sverige: 1983
Utgitt i Norge: 1984
Originaltittel: Juloratoriet
Oversatt: Per Quale
Forlag: De Norske Bokklubbene
Antall sider: 318
Priser: Nordisk råds litteraturpris i 1984
