Anmeldelse av «Rebecca» av Daphne du Maurier (1938)

Åndeløst spennende klassiker

Daphne du Maurier er kjent for psykologiske spenningsromaner der stemning, maktforhold og indre uro er minst like viktige som ytre handling. «Rebecca» er hennes mest berømte roman. Dette er en bok som har beholdt sin kraft i flere generasjoner, nettopp fordi den spiller så effektivt på frykt, usikkerhet og det usagte.

Bokas jeg-person er en navnløs ung kvinne som oppholder seg i Monte Carlo – eller «Monte», som byen omtales i disse kretsene – sammen med den skrekkelige amerikanerinnen fru van Hopper. Jeg-personen er leid inn som selskapsdame og befinner seg i et nærmest slavelignende avhengighetsforhold. Fru van Hopper er desperat opptatt av å omgås de «fine» og klorer seg fast til kjendiser i håp om at litt av glansen skal smitte over på henne.

Slik møter de Maxim de Winter, en mann som oppholder seg i Monte Carlo for å komme seg til hektene etter at hans kone Rebecca døde i en tragisk ulykke noen måneder tidligere. Da fru van Hopper blir syk, får den unge kvinnen uventet frihet og anledning til å takke ja til Maxims invitasjoner til utflukter. Forholdet utvikler seg raskt. Han frir, hun er allerede hodestups forelsket, og hun sier ja – like mye av kjærlighet som av lettelse over å slippe unna fru van Hopper.

Etter bryllupsreise i Italia reiser ekteparet hjem til Maxims elskede familiegods, Manderley, i England. Der møter den nye fru de Winter straks fru Danvers, den strenge og iskaldt kontrollerende sjefen over tjenerstaben. Fru Danvers har åpenbart bestemt seg for å mislike den nye fruen fra første øyeblikk. Hun sammenligner henne konstant med Rebecca, subtilt, ondskapsfullt og systematisk.

En trykkende atmosfære av uhygge hviler over Manderley. Maxim fremstår kjølig og formell i disse omgivelsene, og etter hvert blir det umulig ikke å stille spørsmål: Hva skjedde egentlig med Rebecca? Var det virkelig et ulykkestilfelle? Hva vet fru Danvers? Og var det i det hele tatt klokt å kaste seg inn i dette ekteskapet uten å kjenne forhistorien?

Denne romanen leste jeg første gang i tenårene, og det eneste jeg egentlig husket, var hvor utrolig bra den var, og selvsagt slutten. Jeg ble ikke skuffet da jeg gjenleste den som lydbok. Spenningen var til å ta og føle på, og mot slutten klarte jeg nesten ikke å skru den av.

«Rebecca» er spennende både på et ytre og et indre plan. Det er en gotisk thriller, men også en roman om klasse og makt. Tjenerskapet på Manderley føler seg høyt hevet over den nye fru de Winter, som tydelig har giftet seg over sin stand. Hun er usikker, ung og uten sosial kapital. Nettopp derfor er hun sårbar.

Fru Danvers’ systematiske psykologiske spill er mesterlig skildret. Hun legger feller som fru de Winter, på grunn av manglende kjennskap til fortiden, nærmest er nødt til å gå i. Uroen stiger sakte, men ubønnhørlig, og følelsen av at noe er dypt galt på Manderley blir stadig sterkere.

Du Maurier skriver frem menneskers innerste redsler med stor presisjon. Det handler om sjalusi, underlegenhet, frykt for å bli avslørt og om hvordan stemninger kan bryte et menneske ned innenfra. Dette er en roman som virkelig fortjener klassikerstatus.

For meg er dette et sterkt terningkast fem. Kirsti Grundvigs opplesning kledde jeg-personens temperament usedvanlig godt og forsterket den psykologiske spenningen ytterligere.

• Originaltittel: Rebecca
• Opprinnelig utgitt: 1938
• Lydbok innspilt: 2010
• Oppleser: Kirsti Grundvig
• Forlag: Lydbokforlaget
• Spilletid (lydbok): 15 t 24 min