Forbudt kjærlighet på 1800-tallet
Amalie Skram var kompromissløs i sine skildringer av ekteskap, kvinnelig seksualitet og de sosiale strukturene som holdt kvinner fast i liv uten handlingsrom. «Fru Inés» er et tydelig eksempel på dette. Dette er en roman om begjær som ikke har noen legitim plass, og om konsekvensene av å leve i et samfunn der kjærlighet og lyst ikke tilhører kvinnen selv.
Fru Inés er spanskfødt og usigelig vakker. Hun er gift med en langt eldre mann, og etter hvert får vi vite at ekteskapet er arrangert. Mannen reddet hennes far fra konkurs, og prisen var henne. Allerede her ligger uroen. Dette er ikke et kjærlighetsekteskap, men en transaksjon. Lidenskapen er fraværende, og ekteskapet fremstår som tomt og livløst.
Fru Inés begynner derfor å stille spørsmål ved seg selv. Er hun som andre kvinner? Hun har aldri opplevd seksuallivets gleder, og oppfatter seg selv som nærmest gold. Hva er det som er galt med henne? Skram skildrer denne indre tvilen med stor psykologisk presisjon. Ikke som klage, men som en stille, eksistensiell undring.
Handlingen utspiller seg mens ekteparet oppholder seg i Konstantinopel. Her er fru Inés omgitt av blikk, rykter og begjær. Hun er omsvermet, og det blir gradvis klart at den unge svensken Arthur Flemming er dypt forelsket i henne. Hans dyrking av henne er grenseløs. Selv når hun blir baktalt og uthengt av en annen kvinne, rokker det ikke ved hans følelser.
Denne beundringen vekker noe i fru Inés som hun ikke visste at hun bar på. Følelser hun aldri har fått anledning til å kjenne, presser seg frem. Det blir etter hvert umulig for henne å styre unna Flemming, selv om hun vet hva som står på spill. Han blir hennes elsker. Selv når ektemannen raser av sjalusi og langt på vei har forstått hva som foregår, klarer hun ikke å bryte.
Som så ofte hos Skram ender historien i tragedie. Det finnes ingen trygg vei ut. Forbudt kjærlighet, sosial fordømmelse, sjalusi og makt fører til død og fordervelse. Det er et mørkt, men konsekvent sluttpunkt.
Det er nærliggende å lese romanen i lys av Amalie Skrams eget liv. Hun ble selv gift med en eldre mann i et arrangert ekteskap som på ingen måte var lykkelig. Hun hadde også oppholdt seg i Konstantinopel, og det har vært spekulert i om hun der ble oppvartet av en ung mann som forelsket seg i henne. Hvor mye som er biografisk, er umulig å vite, men romanen bærer preg av levd erfaring og dypt personlig innsikt.
Selv om historien kanskje ikke har den samme sprengkraften i dag som da den ble utgitt, satt jeg fullstendig fjetret og hørte på lydboka. Det litt gammelmodige språket hensatte meg til tiden handlingen finner sted, og Skrams fortellergrep gjorde det svært lett å leve seg inn i stoffet. Det som grep meg særlig, var hvordan mitt eget forhold til fru Inés endret seg underveis. I begynnelsen likte jeg henne ikke. Hun fremsto fjern og selvopptatt. Men etter hvert som hun sank dypere og dypere ned i sitt livs tragedie, ble hun mer og mer menneskelig for meg.
Vekslingen mellom det vakre de to elskende opplever i hverandre, og det skitne og skammelige omverdenen ser, er glitrende beskrevet. Skram viser hvordan kjærlighet kan være både forløsende og ødeleggende – avhengig av hvem som får definere den.
Dette er stor litteratur.
Terningkast seks.
- Opprinnelig utgitt: 1891
- Lydbok innspilt: 2006
- Oppleser: Bente Børsum
- Forlag: Fono forlag
- Spilletid (lydbok): 3 t 40 min
