Anmeldelse av «Når du ser meg» av Siri Hustvedt (2008)

Mye om sorg og ensomhet

Bokas jeg-person – Erik Davidsen – er en psykiater som nylig er skilt, og som er bosatt i Brooklyn. Det har i alle fall kommet én god ting ut av skilsmissen: endelig kan Eriks boksamling virkelig utfolde seg i leiligheten hans! Alle bøkene som hans ekskone fant så besværlig …

Erik har en søster som heter Inga. Samtidig som deres felles far nylig er død, er Inga også blitt enke etter den berømte forfatteren og regissøren Max Blaustein, som hun har datteren Sonia med.

Blant etterlatenskapene etter faren finner de noen brev som tyder på at faren enten har deltatt i en forbrytelse eller har bidratt til å skjule en forbrytelse. Dette gjør at søsknene samarbeider tett om å komme til bunns i sin norsk-amerikanske families hemmeligheter. Problemet er at deres mor for alvor begynner å forsvinne inn i demens-tåken, og ikke har så mange klare øyeblikk lenger. Og hun er antakelig den eneste som vet svaret på gåten.

Parallelt dukker det opp en kvinne som hevder at hun var Max Blausteins elskerinne og at hun har et barn med ham. Dessuten har hun en brevsamling som hun truer med å selge til skandalepressen, som er ute etter å finne den egentlige sannheten om Max. Inga er opptatt av å beskytte datteren mot ting som kan sverte hennes fars minne, men Sonia vet visst litt av hvert som moren ikke vet at hun vet … Hun prøver å takle sin sorg på en rørende moden måte, sin unge alder til tross, samtidig som hun har nok med å fordøye hendelsene rundt 11. september, som hun var så uheldig å havne midt opp i.

Og sliter Inga med ensomhet og lengsel etter nærhet nå som hun er enke, så sliter ikke Erik noe mindre. Han er svært forelsket i sin leieboer og nabo Miranda. Miranda elsker imidlertid fremdeles sin håpløse kjæreste og faren til hennes datter, en mentalt ustabil stalker-fotograf, og er ikke det minste interessert i Erik. Mellom Mirandas datter Eggy og Erik oppstår det imidlertid en rørende kontakt.

Inga har innledet et forhold til sin avdøde manns biograf, og forfølges av den nokså pussige – og svette – Burton, som er lidenskapelig forelsket i henne, men som grunnet sin voldsomme svetting i realiteten kan glemme det annet kjønn …

Underveis får vi innblikk i historien til Erik og Ingas far, som hadde en fortid som utvandrer fra Norge til Amerika, og som led voldsomme tap under depresjonen på 1930-tallet. I bokas etterord røper forfatteren at hun har brukt sin egen families historie. Hustvedt er jo selv norsk-amerikaner. Likevel er ikke dette en selvbiografisk bok, idet hun har spedd på med fiktive personer i historien.

Dette var mitt første møte med Siri Hustvedts forfatterskap, og så langt må jeg si at det var et meget hyggelig møte! Boka er godt skrevet, og jeg ble veldig engasjert i personene i romanen. Til tider ble det litt vel mye psykoanalyse, men det er kanskje ikke til å komme forbi når hovedpersonen tross alt er psykoanalytiker. Bokas styrke er alle lagene i historien. Det er en kompleks roman som det tok litt tid å komme skikkelig i gang med, men som da utfoldet seg til noe veldig bra!

Hustvedt er absolutt en forfatter som står på egne ben, og som ikke trenger å bli presentert som «kona til Paul Auster». Jeg gleder meg allerede til å lese både «Det jeg elsket» og hennes nyeste roman «Sommeren uten menn«.

Terningkast fem!

Utgitt både i USA og i Norge: 2008
Originaltittel: The Sorrows of an American
Oversettelse: Bodil Engen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 314