Om skyld og soning, far-sønn-relasjoner, fremmedgjøring, ensomhet og tilfeldighetenes spill
Paul Auster (1947–2024) er en av de mest særpregede amerikanske forfatterne i nyere tid. Han har i en årrekke fascinert lesere med sine romaner om tilfeldigheter, skjebne, fremmedgjøring og menneskers kamp for å finne mening i tilværelsen. Han slo gjennom internasjonalt med «New York-trilogien» på midten av 80-tallet, og har siden gitt ut en rekke romaner som «Moon Palace«, «Leviathan» og «Sjansespill«, alle bøker som har befestet hans posisjon som en viktig stemme i amerikansk litteratur. For meg har Auster alltid vært en forfatter jeg vender tilbake til, fordi han på sitt beste kombinerer eksistensielle temaer med drivende god fortellerkunst.
I «Sunset Park» møter vi Miles Heller, en mann som nærmer seg 30 og som bærer på en tung skyldfølelse. Han forlot New York flere år tidligere etter en familietragedie som han aldri har kommet over. Som tenåring dytter han sin yngre halvbror under en bil i forbindelse med en krangel, og gutten omkommer. Hendelsen blir et vendepunkt for Miles. Han trekker seg unna familien, dropper ut av skolen og bryter kontakten med både faren og stemoren.
Når vi møter ham igjen, lever han i Florida, hvor han arbeider med å rydde hus etter mennesker som har gått personlig konkurs under finanskrisen. Han lever et isolert liv med litteraturen og baseball som sine lidenskaper, helt til han møter Pilar, en ung jente som fremstår både klok og moden, men som fortsatt er mindreårig. De innleder et forhold som både gir Miles nytt håp og en ny byrde. Forholdet utsettes for press da Pilars søster begynner å true ham, og til slutt velger Miles å flykte tilbake til New York.
Der havner han i et okkupert hus i bydelen Sunset Park, sammen med en liten gruppe unge mennesker som alle på hver sin måte forsøker å skape et liv på randen av samfunnet. Tilværelsen er i starten fri og spennende, men trusselen om utkastelse henger over dem, og uenighet om hvordan de skal håndtere situasjonen skaper konflikter som skal vise seg å få alvorlige konsekvenser.
Auster bruker i denne romanen presens som fortellerform, og det gir teksten et intenst og nærværende preg, men samtidig opplevde jeg det som en litt kunstig løsning. Der jeg vanligvis blir sugd inn i Austers univers og dratt med av den suggererende fortellerstemmen, ble jeg denne gangen mer distansert. Handlingen flyter ikke like lett, og særlig skildringene av de andre husokkupantene føltes mindre interessante. Historien om Pilar, som i begynnelsen setter så sterke spor i Miles’ liv, ebber dessuten ut og forsvinner.
Likevel er mye av Austers kjente tematiske univers til stede: skyld og soning, far-sønn-relasjoner, fremmedgjøring, ensomhet, tilfeldighetenes spill og ikke minst kjærligheten til litteratur, baseball og byen New York. Problemet er bare at han ikke går like dypt som vi vet han kan. Romanen blir stående igjen som et godt, men ikke stort, verk i forfatterskapet.
Som en ihuga Auster-fan er det vanskelig å ikke sammenligne med høydepunktene. For min del ble «Sunset Park» aldri helt den opplevelsen jeg hadde håpet på, men jeg klarer heller ikke å avskrive den. Miles Hellers historie er tross alt gripende, og den bærer med seg de eksistensielle spørsmålene som gjør at jeg alltid vil vende tilbake til Paul Auster.
Terningkast fire.
Utgitt i USA: 2010
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Børge Lund
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 249
(Jeg skrev opprinnelig denne bokanmeldelsen i 2011, på min gamle litteratur- og filmblogg.)
