Ny norsk fantasy-serie!
Siri Pettersen (f. 1971) er tegneserieskaper og forfatter fra Trondheim, kan jeg lese på Wikipedia. Og jeg som trodde at hun faktisk debuterte med «Odinsbarn«, den første boka i en serie i tre deler – «Ravneringene» … Og så leser jeg at hun har tegnet en serie om Kråkene og den episke fantasy-fortellingen Myrktid. Dessuten har hun tegnet serien Anti-Klimaks – den serien hun også er mest kjent for.
«Ravneringene» er en fantasyserie på norrøn grunn, som handler om Hirka, ei haleløs jente – et odinsbarn – i en verden befolket av halebefengte vesener, som til forveksling ligner mennesker – om det altså ikke hadde vært nettopp pga. halen. Og jeg, som overhode ikke har erfaring med fantasy-genren, har lest denne boka utelukkende fordi den er på kortlisten for Bokbloggerprisen 2013.
Den første boka i serien handler om Hirka. Hun har alltid visst at hun ikke er som alle andre siden hun ikke har noen hale. Under hele oppveksten har hun fått høre at ulven spiste halen hennes, men nå som «rite» nærmer seg, går det opp for henne i all sin gru at hun ikke er av samme folk som de andre. Hun er «råta», og det innebærer at alle som kommer i nærkontakt med henne risikerer å råtne. Dessuten kan hun ikke «favne» og hun har ikke «evna». Hun er rett og slett et menneske! Et vesen det etter hvert skal vise seg at de hun trodde var folket hennes, ønsker å ta livet av … Fordi hun minner dem om noe de helst ikke ønsker å ha befatning med, ikke vite noe av …
Vi møter et helt univers, et helt samfunn av individer i Ymslanda. Uten store fakter rulles plottet i historien ut, og selv om det tok litt tid før jeg kjente at historien tok tak i meg, opplevde jeg dette til gangs etter hvert. Historien er virkelig spennende, og alle er ikke den de gir seg ut for å være. Her utfordres gammel overtro – som tilbedelse av «seeren», troen på de blinde, betydningen av «evna» i forbindelse med «rite» osv. Og dypest sett – eller som et bakteppe historien – konfronteres vi med frykten for det fremmede eller ukjente. Akkurat dette – alle lagene i historien og samtidig enkelheten – fraværet av utenpåklistret staffasje – er bokas styrke, slik jeg ser det. Dramaturgien gjør den dessuten åndeløst spennende etter hvert.
Fantasy-genren er definitivt ikke min greie. Jeg knekker sammen og tilstår dét med det samme. Jeg kjenner også på at jeg ikke har et begrepsapparat eller sammenligningsgrunnlag for å vurdere om dette er en god, middels eller mindre god bok innenfor fantasy-genren. Det jeg imidlertid ser er at denne boka er både velskrevet, velkomponert og spennende! Mitt generelle inntrykk, som riktignok er mest basert på andres vurderinger, er at historien også er original og spesiell. Det er ikke hverdagskost at det utkommer norske fantasy-serier, og når det først kommer, er det jo litt artig at serien er norrøn-inspirert. Ordet hulder nevnes aldri i boka, men det var dette jeg så for meg når det var tale om halebefengte vesener. En annen ting jeg reagerte på var for øvrig beskrivelsen av mange vaner o.l. som lignet veldig på menneskenes vaner. Som at bordet de satt og spiste ved, var kledd med linduker, som at de spiste med kniv og gaffel osv. Dette brøt med bildet jeg har av hulder-liv. Men så har jeg som tidligere nevnt ikke så mye å sammenligne med, fordi jeg aldri tidligere har lest en fantasy-bok …
Alt i alt en overraskende morsom leseopplevelse av en bok som fortjener all den virak den kan få! Og perfekt for ungdommer eller unge voksne som elsker fantasy-litteratur!
Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oppleser: Erich Kruse Nielsen
Spilletid: 21 t, 15 min. (antall sider: 621)
Lydboka har jeg mottatt fra Lydbokforlaget
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
