Nakne følelser i et lukket landskap
«Lady Macbeth» ble aldri satt opp på norske kinoer. Selv så jeg den på en flyvning til USA tidligere i høst (2017), en litt tilfeldig ramme for en film som i uttrykk og tematikk er alt annet enn tilfeldig. Den har for lengst vært tilgjengelig på DVD, og har fått mye oppmerksomhet internasjonalt, ikke minst for sin kompromissløse stil.
Regissør William Oldroyd debuterte med denne filmen, og det er slående hvor gjennomført formspråket er. Kameraet er rolig, nesten ubarmhjertig i sin iakttakelse. Dialogen er sparsom. Bildene er stramme, ofte symmetriske, og landskapet – det engelske, 1800-talls landlige – fremstår både vakkert og klaustrofobisk. Det er som om naturen selv speiler karakterenes indre tilstand.
Handlingen er lagt til 1865, og vi befinner oss i Nord-England. Den unge Katherine er blitt tvangsgiftet bort til den betydelig eldre Alexander Lester. Hun lever isolert på et gods sammen med sin ektemann og hans dominerende far. Ekteskapet er tomt for kjærlighet og varme. Alexander viser henne verken respekt eller ømhet, og forholdet preges av kontroll og ydmykelse.
Når ektemannen i lange perioder er bortreist, oppstår en åpning. Katherine innleder et forhold til gårdsarbeideren Sebastian. Forholdet er intenst og kroppslig, og gir henne for første gang en følelse av handlekraft og begjær. Men det som begynner som en frigjørende affære, utvikler seg raskt i en langt mørkere retning.
Etter hvert blir vi vitne til det ene mordet etter det andre. Alle som står i veien for Katherine – enten det er svigerfaren, ektemannen eller andre som truer hennes posisjon – ryddes nådeløst av veien. Filmen beveger seg fra undertrykkelse til vold, fra passivitet til hensynsløs kontroll.
«Lady Macbeth» kan leses som en fortelling om kvinnelig frigjøring i et brutalt patriarkalsk samfunn. Katherine starter som et offer – isolert, kontrollert og fratatt egen vilje. Men i stedet for å bli et symbol på motstand innenfor moralske rammer, utvikler hun seg til noe langt mer urovekkende.
Florence Pugh, som spiller Katherine, leverer en intens og fysisk rolleprestasjon. Ansiktet hennes rommer både kulde og raseri, begjær og besluttsomhet. Hun bærer filmen, og det er vanskelig å ta blikket fra henne. Samtidig opplevde jeg at karakterene rundt henne fremstår noe endimensjonale. Ektemannen og svigerfaren er nærmest karikaturer på patriarkalsk makt, og Sebastian forblir mer et redskap enn en selvstendig figur.
For mitt vedkommende ble filmen vel melodramatisk i sin utvikling. Den er kompromissløs, men også kjølig. Jeg savnet nyanser i persongalleriet og en større kompleksitet i de moralske konfliktene. Når volden først slippes løs, skjer det med en konsekvens som nesten blir forutsigbar.
Filmen utfordrer publikum ved å la oss føle sympati for en kvinne som handler ut fra undertrykkelse, for så å trekke denne sympatien tilbake når hun selv blir overgriper. Det er et interessant grep, men for meg fungerte det ikke helt. Avstanden mellom karakterene og meg som seer ble for stor.
Denne filmen falt derfor ikke helt i smak hos meg, til tross for at jeg i utgangspunktet har sansen for 1800-tallsdramaer og heller ikke går av veien for mørke kjærlighetshistorier. Jeg beundrer det kunstneriske uttrykket og hovedrolleprestasjonen, men helheten traff meg ikke.
Innspilt: 2016
Originaltittel: Lady Macbeth
Nasjonalitet: Storbritannia
Medvirkende: Florence Pugh, Cosmo Jarvis, Paul Hilton, Naomi Ackie
Basert på: Lady Macbeth of the Mtsensk District av Nikolai Leskov
Spilletid: ca. 89 minutter
