Et levende maleri om et gåtefullt liv
Det er en stund siden jeg så «Loving Vincent» på kino, men filmen sitter fremdeles sterkt i meg. Dette er ikke bare en animasjonsfilm – det er et kunstprosjekt av de sjeldne. DVD-utgaven kom kort tid etter kinovisningen, og dette er virkelig en film man ønsker å eie. Den tåler å bli sett flere ganger, nettopp fordi den rommer så mye visuelt.
Filmen omtales som verdens første helaftens produksjon som er oljeanimert i sin helhet. Rundt 150 kunstnere har malt og satt sammen over 65 000 oljemalerier, ramme for ramme. Resultatet er en fargesprakende, bevegelig billedverden der hvert eneste motiv bærer preg av penselstrøk, struktur og lys. Det er et formmessig vågestykke, og det fungerer.
Handlingen er lagt til 1890. En mann kommer haltende ned til den franske landsbyen Auvers-sur-Oise med et skuddsår i magen. Han dør kort tid etter. Mannen er Vincent van Gogh. Tok han sitt eget liv eller ble han drept? Spørsmålet har fulgt kunsthistorien siden den gang, og det finnes fremdeles ikke noe entydig svar.
Filmen lar etterforskningen av dødsfallet være det narrative rammeverket. Gjennom samtaler med mennesker som kjente ham, forsøker hovedpersonen å nøste opp i hva som egentlig skjedde. Underveis får vi glimt av van Goghs liv: hans intense skaperglede, hans kamp med fattigdom og psykisk uro, hans ensomhet og hans dype behov for å bli sett og forstått.
Han solgte bare ett maleri mens han levde. Berømmelsen kom først etter hans død. Hvem var han egentlig – dette mennesket som i dag regnes som en av kunsthistoriens største? Filmen forsøker ikke å gi et entydig svar, men åpner rom for refleksjon.
Det mest fascinerende er selvsagt den visuelle gjennomføringen. Hele filmen er «oljeanimert» i van Goghs stil. Landskapene, kafeene, portrettene – alt er gjenskapt med referanser til hans mest kjente malerier. Mange av scenene er umiddelbart gjenkjennelige. Det er som å bevege seg inn i bildene hans, å stå midt i penselstrøkene.
«Loving Vincent» er først og fremst en hyllest. Den er laget med en respekt for kunstneren og håndverket som er sjelden. Samtidig kan man stille spørsmål ved om det visuelle noen ganger overskygger det dramaturgiske. Historien om dødsfallet fungerer som en ramme, men den er relativt enkel. Det er bildene som bærer filmen.
Likevel opplever jeg ikke dette som en svakhet. Snarere er det et bevisst valg. Filmen lar oss erfare verden slik den kunne sett ut gjennom van Goghs blikk. De pulserende fargene, det bevegelige lyset, den nesten dirrende naturen. Alt dette formidler noe om hans indre liv som ingen biografisk forklaring alene kunne gjort.
Filmen minner oss også om kunstens paradoks: At en kunstner kan leve i fattigdom og tvil, men etterlate seg et uttrykk som beveger mennesker i generasjoner. Den reiser spørsmål om hva anerkjennelse egentlig betyr – og når den kommer.
For meg er dette en film man må se, særlig dersom man er interessert i Vincent van Gogh og hans liv – eller i kunst generelt. Den er vakker, særpreget og full av kjærlighet til sitt motiv.
Innspilt: 2017
Originaltittel: Loving Vincent
Nasjonalitet: Polen / Storbritannia
Spilletid: ca. 95 minutter
