Anmeldelse av «Victoria og Abdul» regissert av Stephen Frears (2017)

Et uventet vennskap i imperiets skygge

Filmen hadde Norgespremiere sent i september 2017 og gikk en god stund på kino før den forsvant ut av programmet. Jeg rakk å se den på kino, og det er jeg glad for. Dette er nemlig en av de filmene som bæres av skuespillerprestasjoner og nyanser og som fortjener oppmerksomhet, selv om den kanskje ikke er blant de aller største historiske dramaene.

Regissør Stephen Frears har lang erfaring med nettopp britiske maktmiljøer og historiske figurer. Han sto blant annet bak «The Queen«, der også Judi Dench’ kollega Helen Mirren tolket en britisk dronning med presisjon og verdighet. Frears har en egen evne til å kombinere høytidelige kulisser med et underliggende lag av ironi og menneskelig sårbarhet. Det ser vi også her.

Jeg har alltid latt meg fascinere av dramaer der kjente historiske personer trer frem som mennesker av kjøtt og blod. Det kan være kunstnere, statsoverhoder eller andre som har satt spor i historien. I så måte er historien i «Victoria & Abdul» kanskje liten i det store verdenshistoriske bildet, men den er like fullt interessant.

Filmen skildrer vennskapet mellom dronning Victoria og hennes indiske tjener Abdul Karim. Dronningen levde fra 1819 til 1901, og vennskapet som her portretteres, skal ha oppstått i 1887, i forbindelse med hennes gulljubileum, og vart frem til hennes død.

Er historien sann? Ja, faktisk et godt stykke på vei. Det vi vet er at det faktisk eksisterte et nært forhold mellom den aldrende, etter hvert svært ensomme dronningen og den unge Abdul Karim, som kom fra India som en del av et offisielt følge. Innholdet i vennskapet slik det fremstilles i filmen, er imidlertid nødvendigvis delvis fiksjon. Etter Victorias død sørget hoffet for å destruere brev og dokumenter som kunne kaste lys over forholdet. Sporene ble systematisk forsøkt visket ut.

Filmen viser en dronning som lever et liv preget av ritualer og plikt: endeløse middager, stive hoffseremonier og en hverdag tømt for spontanitet. Møtet med Abdul tilfører noe nytt. Han bringer med seg historier fra India, et annet språk, en annen kultur – og en form for oppriktighet som dronningen tydelig lengter etter. Vennskapet utfordrer maktbalansen ved hoffet, og det utløser både misunnelse og åpen motstand.

Judi Dench spiller dronning Victoria med en formidabel blanding av verdighet, sårbarhet og tørr humor. Hun gir rollen både tyngde og varme. Ali Fazal er rørende i sin tolkning av Abdul Karim, selv om man kan stille spørsmålet om han fremstilles vel naiv, kanskje til og med litt for enkel. Hoffet – og særlig tronarvingen – skildres i et nokså karikert lys, noe som ofte utløser latter i salen. Det kom det også da jeg så filmen på kino.

Et vendepunkt i filmen er når dronningen forlanger at Abdul skal få sin kone til England. Fremstillingen av forholdet mellom Karim og hans kone opplevde jeg som mindre overbevisende. Her mistet filmen noe av sin nerve for meg. Dynamikken blir flatere, og engasjementet daler noe mot slutten.

«Victoria & Abdul» er først og fremst et karakterdrama. Det handler om makt og ensomhet, om imperiets selvforståelse og om hva som skjer når et menneske i toppen av hierarkiet knytter bånd på tvers av klasse, rase og kultur.

Filmen berører også det koloniale bakteppet, men uten å gå særlig dypt inn i de strukturelle sidene ved det britiske imperiet. Konflikten forblir i stor grad personlig og hoffintern, snarere enn politisk. Det kan oppleves som en svakhet, særlig sett med dagens blikk.

Samtidig er det noe rørende ved portrettet av en aldrende kvinne som, etter et langt liv i maktens sentrum, finner en form for vennskap og intellektuell stimulans der ingen andre ved hoffet lenger når frem. Filmen stiller indirekte spørsmål om hvem som får definere historien og hva som skjer når spor bevisst slettes.

Helhetsinntrykket er for meg noe blandet. Filmen er nokså middels i sin dramaturgi, og det er i all hovedsak Judi Dench som bærer dramaet. Men hennes prestasjon alene gjør filmen severdig. Jeg tror den vil gå rett hjem hos mange filmelskere, særlig dem som setter pris på britiske kostymedramaer med et glimt i øyet.

Innspilt: 2017
Nasjonalitet: Storbritannia / USA
Medvirkende: Judi Dench, Ali Fazal, Eddie Izzard, Tim Pigott-Smith
Spilletid: ca. 112 minutter