Søte bønner og levde liv
Denne filmen har jeg lenge vært nysgjerrig på, ikke minst fordi jeg bærer på en drøm om en gang å komme til Japan, og særlig Tokyo, under kirsebærblomstringen. Det er noe ved disse rosa skyene av blomster som virker nesten uvirkelig vakkert. Filmen fikk blandede kritikker da den gikk på norske kinoer, men jeg hadde likevel lyst til å se den.
Vi møter Sentaro, en stillferdig og noe resignert mann som tilbringer dagene i en liten bod der han selger dorayaki – små pannekaker fylt med søt azuki-bønnepasta. Livet hans er monotont. Han gjør jobben sin, men uten særlig glød.
En dag dukker 76 år gamle Tokue opp. Hun søker på en deltidsstilling i boden. Sentaro avviser henne. Arbeidet er fysisk krevende, og han antar at hun ikke vil klare det. Men Tokue gir seg ikke. Noen dager senere kommer hun tilbake. Denne gangen med sitt eget hjemmelagde bønnesyltetøy. Etter at hun har gått, smaker Sentaro på det. Det er noe av det beste han noen gang har smakt.
Dermed får hun jobben.
Med Tokues metode – langsom, omhyggelig og respektfull overfor råvarene – forvandles både smaken og salget. Kundene strømmer til. Det lille utsalget blomstrer. For en stund ser det ut til at livet kan ta en ny retning.
Men lykken varer ikke evig. En kvinne dukker opp og minner Sentaro om en gammel gjeld. Samtidig begynner rykter om Tokues fortid å sirkulere. Noe ved hennes bakgrunn kan, dersom det blir kjent, skade salget. Presset utenfra påvirker valgene Sentaro etter hvert tar og dette setter vennskapet på prøve.
Handlingen i filmen er på overflaten enkel, nesten tynn. Det skjer ikke mye dramatisk i tradisjonell forstand. Likevel rommer filmen flere lag.
For det første handler den om møtet mellom det tradisjonelle og det moderne. Tokues måte å lage bønnepasta på er preget av tålmodighet og respekt. Hun lytter til bønnene, sier hun, som om også de har en stemme. I en verden som jager effektivitet og rask fortjeneste, står hun for noe annet.
For det andre handler filmen om levde liv som ikke ble slik man hadde tenkt. Sentaro bærer på en fortid han helst ikke snakker om. Tokue har selv erfart samfunnets brutale stigmatisering. Begge lever med spor av det som har vært og med en lengsel etter verdighet.
Og så er det dette med hvordan vi lar oss styre av andres blikk. Frykten for hva «folk vil si», får konkrete konsekvenser. Filmen stiller stille spørsmål om mot, lojalitet og ansvar.
Deler av filmen utspiller seg under den vakre kirsebærblomstringen. De lyse rosatonene danner en poetisk kontrast til det alvorlige temaet om utenforskap. Men først og fremst handler filmen om mat laget med kjærlighet. Om hvordan omsorg kan ligge i de minste bevegelser, ja, til og med i måten man rører i en gryte på.
Dette er en søt og sjarmerende film, men ikke bare det. Den er også melankolsk og ettertenksom. Den krever ikke så mye av seeren, men gir likevel rom for refleksjon.
Jeg tror den vil gå rett hjem hos mange, særlig hos dem som setter pris på lavmælt fortelling og en rytme som gir plass til å puste.
Innspilt: 2015
Originaltittel: An
Internasjonal tittel: Sweet Bean
Nasjonalitet: Japan
Medvirkende: Kirin Kiki, Masatoshi Nagase, Kyara Uchida
Spilletid: ca. 113 minutter
