Om ikke å passe inn
Amalie Skram lar i «Lucie» blikket hvile på en kvinne som ikke passer inn i det borgerlige idealet, og viser med knusende presisjon hva som skjer når samfunnet bestemmer seg for å «forbedre» et menneske.
Lucie er livsglad, sanselig og fri. Hun arbeider som dansepike på Tivoli og er dermed ikke en kvinne man, i henhold til datidens sosiale normer, kunne gifte seg med dersom man tilhørte de «penere» lag av samfunnet. Hun er feil kvinne, med feil bakgrunn, feil rykte og feil type frihet.
Likevel blir advokat Theodor Gerner stormende forelsket i henne. Han vet, innerst inne, at dette ekteskapet trolig vil bringe mer sorg enn glede. Han forstår hvilke krefter han utfordrer, både i seg selv og i omgivelsene. Likevel gifter han seg med sin elskerinne.
Nesten umiddelbart etter bryllupet går han i gang med prosjektet som skal vise seg å bli fatalt: å forandre Lucie. I beste mening, vil han nok mene selv. Hun skal dannes, tilpasses og formes slik at hun kan passe inn i hans snobbete omgangskrets. Det er ikke Lucie som er god nok som hun er; det er Lucie som må bli noen annen.
Det som følger, er en langsom og nådeløs nedbryting. Lag for lag blir alt som er Lucie, plukket av henne. Livsgleden, spontaniteten, kroppen, stemmen. Hun mister fotfeste, ikke fordi hun er svak, men fordi hun står alene.
Og kanskje er det ikke ektemannen som er verst. Kanskje er det kvinnene rundt ham. De borgerlige fruene som aldri slipper henne inn, som reduserer henne til «Tivoli-frua», et kallenavn dryppende av forakt og misunnelse. De misunner henne skjønnheten, tiltrekningskraften og det utemmede og straffer henne for det.
Når Lucie heller ikke får støtte fra sin egen mann, blir fallet uunngåelig. Historien ender, som så ofte hos Skram, i tragedie.
Mens jeg leste denne boka, kjente jeg raseriet bygge seg opp. Over dobbeltmoralen. Over hvordan kvinner med «en fortid» ble dømt uten mulighet til frelse, mens menn kunne bære sine erfaringer som meritter. Reglene var ikke bare urettferdige – de var ødeleggende.
Verden har heldigvis beveget seg fremover siden 1888. Men ikke langt nok. Og ikke for alle kvinner.
«Lucie» er en av Amalie Skrams mest rasende romaner. Ikke høylytt, men ubønnhørlig. Den viser hvordan moral kan fungere som et våpen, og hvordan sosial aksept gis og tas bort etter kjønn.
Lucie går ikke til grunne fordi hun er umoralsk. Hun går til grunne fordi hun fratas retten til å være seg selv. Theodor Gerners «kjærlighet» viser seg å være betinget: Han elsker henne så lenge hun lar seg omskape. Når hun ikke lenger passer inn i hans verden, svikter han.
Romanen avdekker også kvinnelig medvirkning i undertrykkelsen. Det er ikke bare menn som opprettholder normene. Kvinnene i omgivelsene er like nådeløse, kanskje nettopp fordi de selv har betalt prisen for å passe inn.
«Lucie» er en bok som fremdeles gjør vondt å lese. Og det er nettopp derfor den er viktig. Skram viser hvordan et samfunn kan ødelegge et menneske uten å løfte en hånd – bare ved blikk, ord og taushet.
- Opprinnelig utgitt: 1888
- Lydbok innspilt: 2006
- Oppleser: Bente Børsum
- Forlag: Fono forlag
- Spilletid (lydbok): 4 t 55 min
