Fjerde bind i Hellemyrsfolket
Med «Avkom» fullfører Amalie Skram sitt store og nådeløse slektsportrett Hellemyrsfolket. Der de tre første bindene gradvis har vist hvordan fattigdom, rus, skam og sosial arv former menneskene i familien, er dette boka der konsekvensene for alvor slår inn. Her er det ikke lenger håp som brytes ned, men liv som allerede er formet og ødelagt.
I denne siste delen følger vi to av barna til Sivert og Petra Myhre: Severin og Fie. Foreldrenes ekteskap, som allerede i forrige bind bar preg av resignasjon, har nå utviklet seg til et åpent fiendtlig og giftig familieliv. Petra har blitt en bitter, hard og etter hvert direkte ondskapsfull kvinne. Hun lar både mann og barn gå for lut og kaldt vann, og viser ingen form for kjærlighet eller omsorg. Alt hun foretar seg er gjennomsyret av forakt.
Barna reagerer ulikt på morens kulde. Fie bygger opp et intenst hat mot Petra. Det er et raseri som gir henne en slags indre styrke, men som også binder henne til moren på en destruktiv måte. Severin, derimot, knekkes. Han overvinnes av motløshet, av følelsen av å være overflødig og verdiløs. Skram skildrer disse to reaksjonsmønstrene med stor psykologisk innsikt.
Fattigdommen er fortsatt altomfattende. Sivert strever konstant med å betale gjeld og holde familien flytende. Konsul Smith, den samme som tidligere har vist Sivert velvilje, fortsetter å gi ham nye sjanser. Selv når Sivert er ute i hardt vær og har begått straffbare handlinger for å skaffe penger, vender ikke Smith ham ryggen. Denne kontrasten mellom Smiths utholdende godhet og Petras kulde er slående.
Samtidig driver Petra sitt eget spill. Hun stjeler systematisk av husholdningspengene, og sitter etter hvert igjen med en liten formue. Dette er penger hun ikke deler, ikke bruker til familiens beste og ikke skammer seg over å ha tilegnet seg. Hun fremstår etter hvert som romanens mest uhyggelige skikkelse, ikke fordi hun er dramatisk ond, men fordi hun er følelsesmessig tom.
Beskrivelsen av Petras personlighet gjorde særlig sterkt inntrykk på meg. Hun unner ikke engang sin egen datter å lykkes. All fremgang hos andre oppleves som en provokasjon. Når Severin til slutt velger å gjøre noe helt fatalt, møter han ikke sorg eller fortvilelse, men ren forakt. Det er et av romanens mest iskalde øyeblikk.
«Avkom» er etter min mening den sterkeste boken i hele serien. Her samler Amalie Skram trådene og viser hvordan sosial arv ikke bare videreføres, men forsterkes. Det som begynte med nød og rus i «Sjur Gabriel«, ender her i følelsesmessig ødeleggelse, indre tomhet og tap av liv.
Petra fremstår som et produkt av omstendigheter, men også som en person som aktivt velger kulde og makt fremfor omsorg. Hun representerer ikke bare ondskap, men et menneske der evnen til empati er fullstendig forvitret. Skram lar oss forstå hvordan dette skjer, uten å unnskylde det.
Samtidig er «Avkom» en dypt pessimistisk roman. Det finnes få utveier. Godhet, som hos konsul Smith, er ikke nok til å bryte mønstrene. Kjærlighet kommer for sent, eller finnes ikke. Barna betaler prisen for generasjoner før dem.
Det er tung lesning, men også stor litteratur. Skram skriver uten sentimentalitet, men med en konsekvent menneskelig innsikt. Hun tvinger leseren til å se hva fattigdom, makt og følelsesmessig omsorgssvikt faktisk gjør med mennesker over tid.
At dette er den siste boken i serien, føles sterkt og gjør meg som leser mismodig. Her er det ikke mer å redde. Bare konsekvenser.
- Serie: Hellemyrsfolket (bind 4 av 4)
- Opprinnelig utgitt: 1898
- Lydbok innspilt: 2006
- Oppleser: Eilif Armand
- Forlag: Fono forlag
- Spilletid (lydbok): 13 t 6 min
