Anmeldelse av «Pan» av Knut Hamsun (1894)

Når kjærligheten aldri finner sin form

«Pan» er uten sammenligning den boka jeg har lest flest ganger i mitt liv. Hver gang vender jeg tilbake til den samme lydbokutgaven, og hver gang opplever jeg noe nytt. Når Pan toner inn og ut av kapitlene, omsluttes hele fortellingen av en egen, nesten kroppslig stemning. Det er som om ensomheten siger inn i ryggmargen, og merkelig nok føles det godt.

Dette er litteratur som ikke slipper taket.

Løytnant Thomas Glahn ankommer en jakthytte i Nord-Norge en sommer på midten av 1800-tallet. Han ønsker å leve alene, i pakt med naturen, kun i selskap med hunden Æsop. Som skogsguden Pan vil han være fri for mennesker, fri for konvensjoner, fri for samfunnets krav.

Han jakter for å skaffe mat, vandrer i skogen og lever et liv styrt av instinkt og stemning. Samtidig er han alt annet enn hel. Glahn er en splittet skikkelse – full av motsetninger, impulsiv, manisk til tider – i stand til handlinger som overrasker både ham selv og omgivelsene. Det er nettopp denne indre uroen som gjør ham så fascinerende.

Glahn lever riktignok alene, men han slipper ikke unna menneskene. Ikke langt unna ligger handelsstedet Sirilund, der handelsmannen Mack råder. Hans datter Edvarda er ung, vakker og urolig. Hun venter på sin prins, uten helt å vite hvor hun skal finne ham, men er sikker på at han må komme utenfra.

Når Glahn dukker opp, blir han umiddelbart gjenstand for Edvardas interesse. Mellom dem oppstår en intens tiltrekning som aldri forløses. Kjærligheten er konstant til stede, men finner aldri sin form. I stedet utvikler forholdet seg til en maktkamp preget av håp, sjalusi, stolthet og misforståelser.

Edvarda blir aldri klok på Glahn. Hans plutselige innfall – som når han kaster skoene hennes over ripa på en båt – virker nærmest ukontrollerbare. Som om han handler på tvers av egen vilje.

Mens Glahn venter på Edvarda, flørter hun åpenlyst med de få alternativene hun har, men uten å velge. Samtidig oppsøkes Glahn av andre kvinner: smedens kone Eva og gjeterjenta Henriette. Forholdene er sanselige, flyktige og uten egentlig betydning for ham. Det er Edvarda han elsker, men som han aldri får.

I et desperat forsøk på å vekke Edvardas sympati, skyter Glahn seg selv i foten. En handling som raskt viser seg å være en katastrofe. I stedet for nærhet blir han enda mer isolert, akkurat det han på dette tidspunktet ikke ønsker.

I bokas epilog får vi vite at Edvarda har giftet seg med en langt eldre mann. Glahn reiser på jakt til India, og dette tar han bokstavelig talt livet av seg på. Kjærligheten han aldri fikk, blir hans endelikt.

Miljøet rundt Sirilund, Mack og Edvarda dukker for øvrig opp igjen i Benoni og Rosa, som Hamsun skrev mange år senere. Det gir «Pan» en plass i et større litterært univers.

«Pan» slutter aldri å fascinere meg. Først og fremst på grunn av det poetiske språket. Hamsun er en mester i naturbeskrivelser, men enda mer i skildringen av menneskesinnet. Hvordan dette vipper mellom tilsynelatende normalitet og ren galskap … Denne spenningen går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet hans.

Det arkaiske språket gir handlingen noe opphøyet, nesten tidløst. For meg gir det en nesten shakespearsk opplevelse – stor i følelsene den fremkaller, og fatal i konsekvensene den beskriver.

Og igjen: Nils Johnson er fullstendig suveren som oppleser. Han forstår rytmen, stillhetene og desperasjonen i teksten.

Dette er en bok jeg elsker.
Den gjør noe med meg – hver eneste gang.

Terningkast seks.

Opprinnelig utgitt: 1894
Lydbok innspilt: 2000
Opplest av: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 2 min.