Første bind i Hellemyrsfolket
Amalie Skram er en av de virkelig store skikkelsene i norsk litteraturhistorie, og en sentral forfatter i Norge på slutten av 1800-tallet. Hun skrev kompromissløst om fattigdom, ekteskap, maktmisbruk og menneskelig fornedrelse, ofte med et blikk som var både sosialt avslørende og psykologisk presist. I romansyklusen «Hellemyrsfolket» følger hun en familie gjennom flere generasjoner, og viser hvordan arv, miljø og livsvilkår former og ødelegger mennesker.
«Sjur Gabriel» er det første bindet i denne serien, og det er en bok som går rett inn i mørket uten omveier.
Sjur Gabriel og Oline lever i ekstrem fattigdom. Livet deres er preget av slit, mangel og håpløshet, og situasjonen forverres ytterligere av at Oline drikker opp det lille de har å leve av, og i tillegg selger unna de få eiendelene de eier. Gang på gang slår Sjur Gabriel ut sitt sinne og sin frustrasjon på henne. Det er en gjennomgående trist og nedbrytende tilværelse som skildres, uten forskjønning eller nåde.
I perioder tar Oline seg sammen, og da aner Sjur Gabriel et glimt av håp. Kanskje kan livet likevel bli bedre. Men gang på gang faller hun tilbake i drikkingen, forsvinner i dagevis og river håpet med seg. Skram lar oss kjenne på denne pendlingen mellom håp og sammenbrudd, og hvordan den sliter menneskene i stykker, ikke bare økonomisk, men også følelsesmessig.
Når Vesle-Gabriel blir født, skjer det noe avgjørende. Til tross for at Sjur Gabriel og Oline har flere barn, er det denne sønnen som blir sentrum i farens liv. Den ømheten og kjærligheten Sjur Gabriel viser overfor den lille gutten, er rørende skildret. Det er som om all den kjærligheten som ikke har fått plass noe annet sted, samler seg her.
Vesle-Gabriel er imidlertid skrøpelig. Han har ikke god helse, og flere ganger står livet hans i fare. Sjur Gabriels angst og fortvilelse er nesten uutholdelig å være vitne til. Hele hans eksistens synes å stå og falle med denne lille gutten.
Og så skjer det som nesten føles uunngåelig: Vesle-Gabriel dør. Etter dette bryter noe endelig sammen i Sjur Gabriel. Det er ikke lenger bare Oline som drikker – også han søker til rusen. Sorgen får ikke noe språk, ingen utvei, og i stedet forløses den i selvdestruksjon.
«Sjur Gabriel» er en dypt pessimistisk, men også dypt menneskelig roman. Skram viser hvordan fattigdom ikke bare handler om mangel på penger, men om mangel på handlingsrom, verdighet og håp. Personene er ikke onde, men fanget. Vold, rus og omsorgssvikt fremstår ikke som moralske avvik, men som konsekvenser av livsvilkår det nesten er umulig å komme seg ut av.
Særlig sterkt er far–sønn-forholdet mellom Sjur Gabriel og Vesle-Gabriel. Her åpner Skram et rom for ømhet og kjærlighet midt i elendigheten, men nettopp derfor blir tapet desto mer knusende. Når barnet dør, dør også forestillingen om en mulig fremtid.
Romanen legger grunnlaget for hele Hellemyrsfolket-syklusen: ideen om at liv går i arv, ikke bare biologisk, men sosialt og følelsesmessig. Mønstre gjentas. Nederlag forplanter seg. Det er en nådeløs, men innsiktsfull skildring av hvordan mennesker formes av krefter de selv ikke rår over.
Dette er ingen lett bok, men en sterk og viktig en. Skram skriver uten sentimentalitet, men med en dyp forståelse for menneskelig lidelse. «Sjur Gabriel» gjør vondt å lese.
- Serie: Hellemyrsfolket (bind 1 av 4)
- Opprinnelig utgitt: 1887
- Lydbok innspilt: 2003
- Oppleser: Eilif Armand
- Forlag: Fono forlag
- Spilletid (lydbok): 3 timer
