Barndom, kino og minnets kraft
Giuseppe Tornatore har en sjelden evne til å forene det intime med det allmenne. Filmene hans kretser ofte rundt hukommelse, tap, hjemsted og kunstens plass i menneskelivet. Med «Cinema Paradiso» skapte han sitt store internasjonale gjennombrudd. Dette er en film som i 1989 ble belønnet med Oscar for beste utenlandske film, og som siden har fått status som en moderne klassiker. Dette er en film som ikke bare handler om kino, men om hvordan bilder, historier og fellesskap kan forme et helt liv.
I sentrum står den vellykkede filmregissøren Salvatore Di Vita, som lever et distansert og profesjonelt voksenliv langt unna sitt sicilianske opphav. Når han får beskjed om at barndomsvennen Alfonso er død, settes en indre bevegelse i gang. Minnene han trodde var lagt bak ham, presser seg frem, og filmen åpner seg som en lang, melankolsk tilbakevending til barndommens landsby og kinoen Paradiso.
Alfonso drev landsbykinoen, et sted der hele lokalsamfunnet samlet seg. Kinoen var både underholdning, møteplass og et rom for drømmer. Samtidig var den underlagt streng sensur. Kyssescener fra Hollywood-filmene ble konsekvent klippet bort – til stor frustrasjon for både dem som levde i ekteskap der kjærligheten var blitt taus, og for ungdommene som lengtet etter erotikk, romantikk og noe større enn hverdagen. Disse episodene gir filmen et mildt humoristisk preg, men sier også noe vesentlig om spenningen mellom begjær og kontroll, mellom liv og moral.
De gamle filmrullene viser seg etter hvert å være livsfarlige. En dag tar kinoen fyr og brenner ned. Alfonso blir blind som følge av brannen, og i kjølvannet av ulykken overtar den unge Salvatore arbeidet i kinomaskinrommet. Det er her det dype vennskapet mellom gutten og den eldre mannen for alvor tar form. Alfonso blir en mentor og farsfigur, en som ser Salvatores nysgjerrighet og talent, og som åpner verden for ham gjennom filmene.
Senere lover Salvatore seg selv at han aldri skal vende tilbake til barndomshjemmet. Å reise blir en forutsetning for å lykkes, men også et valg som innebærer tap. Når han likevel bryter løftet for å delta i Alfonsos begravelse, tvinges han til å konfrontere både det han har forlatt, og det som har fulgt ham hele veien.
Det som gjør «Cinema Paradiso» så gripende, er hvordan den får frem hvordan våre minner fungerer. Filmen idealiserer ikke barndommen, men viser oss hva vi liker å huske. Nostalgien er hele tiden til stede. Den er både vakker og smertefull. Tiden kan ikke skrus tilbake, men minnene lever videre.
Kinoen fungerer som et kraftfullt symbol: et rom der mennesker deler følelser i mørket, der livets store erfaringer får et språk. Tornatore viser hvordan kunsten kan være både flukt og erkjennelse, og hvordan den kan gi retning til et liv. Vennskapet mellom Salvatore og Alfonso er filmens emosjonelle anker – et forhold bygget på omsorg, tillit og det paradoksale i å elske noen nok til å la dem gå.
Den berømte avslutningssekvensen, der de sensurerte kyssescenene samles i én lang montasje, fungerer som en stille kulminasjon av alt filmen har bygget opp: alt som ble holdt tilbake, klippet bort og fortrengt, får endelig slippe til. Det er både en hyllest til kjærligheten og en påminnelse om hvor mye livet rommer, dersom vi våger å ta det inn.
«Cinema Paradiso» er en film som vokser med årene. Den treffer ulikt avhengig av hvor man selv befinner seg i livet, men mister aldri sin emosjonelle kraft. Dette er en film som tåler – og fortjener – å bli sett mange ganger. Jeg har selv sett den utallige ganger i årenes løp.
Innspilt: 1988
Originaltittel: Nuovo Cinema Paradiso
Nasjonalitet: Italia
Sjanger: Drama
Spilletid: ca. 155 min (originalversjon)
