Anmeldelse av «Kilden» av Gabriel Scott (1918)

En skjønn bok om takknemlighet

Gabriel Scott (1874–1958) er kanskje best kjent for «Kilden» og «De vergeløse«, og han skrev frem et Sørland som både er konkret og tidløst. I Scotts litterære univers finnes det en dyp respekt for det enkle livet, for naturens rytme og for mennesker som lever tett på både havet og det eksistensielle. Han skriver uten ironi, uten hastverk og uten behov for å forklare mer enn nødvendig.

I «Kilden» møter vi fiskeren Markus, en mann som av omgivelsene gjerne oppfattes som litt enfoldig, litt rar og litt annerledes. For meg fremstår han snarere som et menneske med en sjelden indre ro. Markus er dypt takknemlig for livet slik det er. Han tar imot dagene som de kommer, med havet som livsgrunnlag og naturen som både motstander og venn. Hans undring over livet, over små og store sammenhenger på sjø og land, er likefrem og sjarmerende, fri for både kynisme og ambisjon.

Markus lever alene og blir aldri helt en del av fellesskapet i det lille lokalsamfunnet. De andre holder ham litt på avstand, ser på ham som underlig og avvikende. Men dette uroer ham i liten grad. Han trenger ikke anerkjennelse for å kjenne seg hel. Så lenge havet gir ham det daglige brød, er livet godt.

Men så skjer det som alltid kan skje i et liv som er lagt så tett opp til naturen: det blir svart hav. En dramatisk hendelse ryster Markus’ tilværelse i grunnvollene, og plutselig er ikke livet like selvsagt lenger. For første gang må han forholde seg til tap, frykt og usikkerhet – og til spørsmålet om hva som egentlig bærer et menneske når det man har tatt for gitt, forsvinner.

For meg er dette kjernen i boka. «Kilden» handler ikke bare om en fisker på Sørlandet, men om livets grunnvilkår. Om hva som gir mening. Om forskjellen mellom det å eie mye og det å være forankret. Jeg satt igjen med en stille ettertanke: over hvor lite som egentlig skal til for å leve godt og hvor sårbart selv det enkle kan være.

Lydbokutgaven forsterker denne opplevelsen betydelig. Sverre Anker Ousdal leser med en sørlandsdialekt han har hentet frem fra barndommen, og det kler teksten perfekt. Dialekten gir Markus en kropp og en stemme som føles ekte, og opplesningen er lavmælt, respektfull og fri for overdrivelser. Det føles nesten som å få historien fortalt av en som har kjent Markus hele livet.

«Kilden» er rett og slett en skjønn bok. En bok som får meg til å stoppe opp og tenke over hva som faktisk betyr noe i livet – og som minner meg om at ro, takknemlighet og forankring ikke er foreldede verdier, men kanskje tvert imot blant de viktigste vi har.

• Utgivelsesår: 1918
• Forlag: Lydbokforlaget
• Oppleser: Sverre Anker Ousdal
• Spilletid: 4 t 22 min.