
De elendige – om menneskets verdighet
Victor Hugo (1802 – 1885) er en av de virkelig store forfatterne i fransk litteratur. Poet, dramatiker, romanforfatter og politisk tenker og et menneske som aldri sluttet å engasjere seg i urett, fattigdom og maktmisbruk. «De elendige» er ansett som hans hovedverk, og kanskje også en av de romanene som tydeligst bærer hele forfatterskapet i seg: raseri og medfølelse, patos og presisjon, samfunnskritikk og dyp menneskelig innsikt.
Historien har jeg kjent lenge, kanskje først og fremst gjennom musikalversjonen som jeg har sett noen av opp gjennom årene – et par ganger både i London og i Oslo. Melodiene, skjebnene, de store følelsene. Musikken har jeg hatt med meg mye lenger – helt fra midten av 1980-tallet da jeg anskaffet med LP´ene til den engelske utgaven som har vært spilt i en årrekke i London. Dessuten foreligger det massevis av filminnspillinger av denne boka. Underlig nok tok det lang tid før jeg faktisk «leste» romanen og da ble det som lydbok. Det viste seg å være en gave. For dette er en bok som får lov til å ta plass, som folder seg ut langsomt og insisterende, akkurat slik den vil bli lest.
I sentrum står Jean Valjean, mannen som soner nærmere tjue år i straffearbeid for å ha stjålet et brød. Én handling, én desperat beslutning, får ødeleggende konsekvenser for et helt liv. Når han endelig slipper fri, møter han et samfunn som nekter å gi ham en ny sjanse. Det er først gjennom biskopens uventede godhet at noe forandrer seg. Valjean velger – igjen – hvem han vil være. Men fortiden slipper ham aldri helt.
Parallelt følger vi en rekke andre skjebner: Fantine, som knuses av fattigdom og moralsk fordømmelse. Cosette, barnet som bærer både omsorgssvikt og håp i seg. Marius, idealisten, og Éponine, den stille tragedien. Og hele tiden, som en mørk skygge, politimannen Javert. Lovens urokkelige representant, ute av stand til å romme nåde eller tvil.
Det som slår meg sterkest, er hvordan Hugo viser at samfunnet selv produserer sine «elendige». Fattigdom, urettferdige lover og moralsk hykleri gjør mennesker sårbare, desperate og til slutt straffet for sin egen nød. Samtidig er dette også en roman om muligheten for forandring. Om hvordan et menneske kan reise seg, ikke gjennom hevn eller makt, men gjennom ansvar, omsorg og kjærlighet.
«De elendige» er stor, omstendelig, lidenskapelig og tidvis krevende. Hugo stopper opp for å skrive lange utlegninger om Paris’ kloakksystem, revolusjonens historie eller klostervesenets rolle i samfunnet. Likevel oppleves det ikke som overflødig. Alt henger sammen. Alt peker mot det samme spørsmålet: Hva skylder vi hverandre som mennesker?
Det er kanskje derfor historien aldri slipper taket. Den har overlevd generasjoner, formater og tolkninger, nettopp fordi den treffer noe grunnleggende. Hvordan ett øyeblikk kan definere et liv. Hvordan nåde kan være mer radikal enn straff. Og hvordan menneskelig verdighet ikke bør være avhengig av lovens bokstav.
- Originaltittel: Les Misérables
- Først utgitt: 1862 (Frankrike)
- Første norske utgave: 1863 (i forkortet form, senere fullstendige oversettelser)
- Sjanger: Historisk roman, samfunnsroman
- Spilletid for lydbok: varierer etter utgave og innleser








Tilbakeping: Anmeldelse av «Graverens datter» av Joyce Carol Oates (2007) – Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Tilbakeping: Anmeldelse av «Les Miserables» regissert av Tom Hooper (2012) – Rose-Maries litteratur- og filmblogg