Anmeldelse av «Doppler» av Erlend Loe (2008)

Erlend Loe er en forfatter jeg alltid forbinder med en helt særegen tone i norsk litteratur; lett og alvorlig på én og samme tid.

Erlend Loe (f. 1969) debuterte på 1990-tallet og ble raskt kjent for sin minimalistiske stil, sin tørre humor og sin evne til å stille store, eksistensielle spørsmål gjennom det tilsynelatende naive og hverdagslige. Med romaner som «Naiv. Super.«, «L» og senere «Doppler» har han skrevet seg inn som en forfatter som utfordrer forestillinger om arbeid, familie, forbruk og hva det vil si å leve et «riktig» liv. Under humoren ligger det ofte et alvor som treffer ubehagelig presist.

«Doppler» ble opprinnelig utgitt som papirutgave i 2004 på Cappelen forlag, og foreligger også som lydbok, lest av forfatteren selv. Lydboka har en spilletid på 3 timer og 58 minutter. At Loe leser sin egen tekst, er et klart pluss; det er hans rytme, pauser og betoning som bærer frem ironien og underdrivelsen, akkurat slik den er ment.

Handlingen er på overflaten enkel, nesten absurd. Andreas Doppler er en vellykket mann midt i livet, med familie, jobb og alle ytre tegn på et velordnet, moderne liv. Etter en banal sykkelulykke, et fall som også kan leses som et mentalt sammenbrudd, tar han et radikalt valg: Han forlater familien og flytter ut i skogen. Der slår han seg ned i telt, vender ryggen til forbrukssamfunnet og begynner å leve et liv basert på jakt, byttehandel og minimale behov. Han får selskap av elgkalven Bongo, som etter hvert blir både venn, samtalepartner og speil.

Doppler er en hovedperson det er lett å la seg more av, men også vanskelig å avfeie. Han sier og gjør det mange av oss bare tenker. Han opponerer mot kravene om effektivitet, konstant tilgjengelighet og følelsesmessig korrekthet. Han vil ikke lenger være en del av et system han opplever som meningsløst, og han nekter å late som om han synes det er tilfredsstillende. Samtidig er han selvsentrert, til tider blind for konsekvensene av sine egne valg og slett ikke noen romantisk eremitt.

Det er her «Doppler» for meg blir mer enn bare en morsom bok. For under det komiske ligger det en skarp kritikk av det moderne menneskets livsform. Loe skriver om maskulinitet, farsrolle og samfunnets forventninger på en måte som både er lett tilgjengelig og urovekkende treffende. Dopplers flukt fra familien er ikke fremstilt som heroisk, men heller ikke entydig fordømt. Den ligger og gnager et sted midt imellom, og tvinger oss lesere til å stille ubehagelige spørsmål: Hva skylder vi egentlig hverandre? Hvor mye av oss selv kan vi ofre før noe går i stykker?

Som lydbok fungerer «Doppler» svært godt. Erlend Loes nøkterne, nesten flate opplesning forsterker tekstens humor og gjør de mest absurde situasjonene desto morsommere. Samtidig gir stemmen rom for ettertanke. Jeg tar meg selv i å le, for så å bli sittende litt stille etterpå.

For meg er «Doppler» en bok jeg stadig vender tilbake til i tankene. Den er lett å lese og lytte til, men vanskelig å riste av seg. Den minner meg om at ønsket om å forsvinne, trekke seg unna og leve enklere ikke nødvendigvis er et uttrykk for latskap eller egoisme, men kanskje for en dypere uro i møte med et samfunn som aldri skrur av volumet.

En morsom, tankevekkende og fortsatt forbausende aktuell roman.

Utgitt: 2008
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 3 t 58 min.