«Volvo Lastvagnar» er oppfølgeren til «Doppler«, og det merkes umiddelbart at vi befinner oss i det samme universet, både tematisk og stemningsmessig. Romanen ble opprinnelig utgitt i 2005 på Cappelen Damm, og foreligger også som lydbok, lest av Erlend Loe selv. Spilletiden er 4 timer og 16 minutter, og som med de andre lydbøkene der Loe er oppleser, er det noe eget ved å høre teksten slik forfatteren selv har tenkt rytmen, pausene og underdrivelsene.
Jeg gikk inn i denne boka med «Doppler» friskt i minne, og det er kanskje både en fordel og en ulempe. For «Volvo Lastvagnar» er utvilsomt morsom. Jeg lo flere ganger, og jeg moret meg over gjenkjennelsen: den samme lakoniske humoren, den samme skrå betraktningen av sivilisasjonen, de samme små, absurde forskyvningene i logikk og moral. Samtidig er det vanskelig å ikke sammenligne.
I denne romanen følger vi Doppler videre etter bruddet med det konvensjonelle livet. Han er fortsatt i opposisjon, fortsatt skeptisk til forbrukersamfunnet, fortsatt i kamp med både seg selv og omverdenen. Elgen er ikke lenger like sentral som i «Doppler«, men tankegangen er den samme: et ønske om å leve enklere, mer ærlig – eller i det minste annerledes enn det samfunnet forventer.
For meg fungerer boka best når Loe lar Dopplers indre monologer få rom. Det er her humoren sitter: i de tilsynelatende banale observasjonene som likevel treffer noe ganske presist. Samtidig opplever jeg at «Volvo Lastvagnar» ikke har den samme friskheten som forgjengeren. Overraskelsesmomentet er mindre. Grepet er kjent. Jeg vet litt mer hvor dette skal bære, og dermed mister teksten noe av sin sprengkraft.
Likevel er det mye å glede seg over. Erlend Loe har fortsatt et godt øye for det smått komiske i moderne liv, og han er uredd i sin vilje til å la hovedpersonen fremstå både usympatisk, selvsentrert og tidvis ganske irriterende. Det er nettopp denne ubehagelige kanten som gjør at historien ikke bare blir koselig satire.
Som lydbok er «Volvo Lastvagnar» en fin opplevelse. Loes egen opplesning gir teksten riktig temperatur: litt flat, litt distansert, og nettopp derfor morsom. Jeg merker at jeg lytter med et smil, også når jeg samtidig tenker at denne boka ikke når helt opp til «Doppler«.
Og kanskje er det nettopp der jeg lander: «Volvo Lastvagnar» er en god og morsom bok, men den lever i skyggen av sin forgjenger. Den utdyper et univers jeg allerede liker, men tilfører ikke noe som virkelig forandrer det. For meg gjør det den til en helt grei, underholdende fortsettelse, uten den samme følelsen av befrielse og originalitet som gjorde «Doppler» så minneverdig.
Utgitt: 2005
Oppleser: Erlend Loe
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 4 t 16 min.
