Filmatisk galskap med Emma Stone i storform
(Jeg skrev denne filmanmeldelsen i mars 2024.)
Filmen «Poor Things» ble nylig (i 2014) nominert til hele 11 Oscars, og vant fire – i kategoriene beste kostymedesign, beste sminke og hårstyling, beste produksjonsdesign og beste kvinnelige hovedrolle. Da filmen dukket opp på Disney+, var det selvsagt at jeg måtte se den. Selv om jeg er bitte litt ambivalent til regissøren Yorgos Lanthimos’ filmer … (Jeg kunne virkelig ikke fordra «Dogtooth», og «The Lobster» ER skrudd! «The Favourite» derimot var i særklasse.)
Lanthimos er kjent for sine mørke, absurde og visuelt dristige filmer – ofte med et skråblikk på makt, moral og menneskelig irrasjonalitet. Han samarbeider gjerne med manusforfatter Tony McNamara, som også står bak manuset til «Poor Things» – basert på boken av Alasdair Gray fra 1992.
Emma Stone må ha hatt det både morsomt og krevende da hun spilte Bella Baxter i Poor Things! Hun er en slags Frankenstein-kvinne, reddet etter et selvmord av vitenskapsmannen dr. Godwin Baxter (spilt av Willem Dafoe). Han ser for øvrig ut som litt av en Frankenstein selv, etter omfattende kirurgiske eksperimenter på egen kropp. Bella er gravid idet hun dør, og Baxter redder fosterets hjerne og transplanterer den inn i henne.
Når Bella våkner til liv igjen, starter hun bokstavelig talt på null. Hun oppfører seg som en baby i en voksen kvinnes kropp, med umettelig nysgjerrighet og et grenseløst begjær etter å utforske alt – særlig det seksuelle. Utviklingen hennes skjer forbløffende raskt, og det tar ikke lang tid før hun tar grep om sitt eget liv og trosser både vitenskapsmannen og samfunnets normer.
Hun legger ut på en slags dannelsesreise, og møter på veien blant andre advokaten Duncan Wedderburn (Mark Ruffalo), en selvfornøyd libertiner som får mer enn han hadde bedt om. Det hele utspiller seg i et surrealistisk univers – med fargerike kulisser, bisarre interiører, vekslende sort-hvitt-sekvenser og bruk av fisheye-objektiv som gir et forvrengt og nesten klaustrofobisk uttrykk. Akkurat dette grepet ble for øvrig grundig brukt også i The Favourite. Litt oppbrukt, spør du meg!
Skuespillerkvaliteter er det derimot mye av i denne filmen. Emma Stone bærer rollen med både lekenhet og presisjon, og Willem Dafoe og Mark Ruffalo gir sterke biroller i dette absurde universet.
Samtidig må jeg innrømme at filmen ikke helt falt i smak hos meg. Visuelt er den selvsagt imponerende, og det er lett å forstå hvorfor nettopp kostymene, sminken og produksjonsdesignet fikk Oscar-priser. Men alt det visuelle – all denne overdrevne kreativiteten – klarte likevel ikke å gi meg en varig wow-opplevelse. Historiefortellingen forsvinner litt bak form og fiksfakseri. Og for meg er det historien som teller aller mest.
«Poor Things» er uten tvil en film utenom det vanlige, både i stil, tematikk og form. Den leker med kjønnsroller, vitenskapsmoral, seksualitet og frihetsbegreper på en måte som er både provoserende og fascinerende. Filmen utfordrer seeren til å tenke nytt – men også til å holde ut med det ekstreme.
Jeg tolker prisdrysset som et uttrykk for en viss trøtthet rundt det mer tradisjonelle filmnarrativet. Joda, filmen er både kreativ og nyskapende i formen, men glem nå ikke at det tross alt er innholdet som må bære det hele.
En absolutt severdig film – og Emma Stone er fenomenal – men for min del: ingen innertier.
