Anmeldelse av «Nattskolen» av Karl Ove Knausgård (2023)

Fjerde bind i Morgenstjerne-serien

«Nattskolen» er fjerde bind i Karl Ove Knausgårds Morgenstjerne-serie – og for meg er dette så langt den aller, aller beste boka i serien. Kanskje skyldes det at vi for en gangs skyld bare følger én hovedperson, som vi til gjengjeld kommer svært tett på. Der de tidligere bøkene har vært preget av et bredt og veks­lende persongalleri, får «Nattskolen» en særegen intensitet og psykologisk dybde gjennom dette fokuset.

Hovedpersonen, Kristian Hadeland, er en mann det er krevende å føle sympati for, men desto mer fascinerende å lese om. Allerede på smussomslaget settes tonen med et bilde av en ung mann som beundrer sitt eget speilbilde i form av en maske – en åpenbar henvisning til narsissisme. Og det er nettopp narsissismen, kynismen og fraværet av moralsk kompass som gir Kristian karakter. Han er kjølig observerende og distansert, og han betrakter både verden og medmennesker med en blanding av overlegenhet og forakt. Samtidig er han intelligent, sårbar og – i perioder – desperat etter å bli sett. Denne spenningen i karakteren gjør ham levende og urovekkende realistisk.

Romanens første del er lagt til London på 1980-tallet, der Kristian er en ung og relativt mislykket fotostudent. Han har kuttet kontakten med familien, har få venner, og synes å drive mer enn å leve. Men så skjer det noe: En natt møter han en uteligger, og i et panisk øyeblikk ender han med å ta livet av mannen. Ved et uhell, hevder han selv. Episoden blir et vendepunkt. Han blir etterlyst og avhørt, men slipper unna. Og det er her det begynner å dirre av noe mørkere, nærmest mytisk: En eldre mann ved navn Hans dukker opp og hjelper ham. Men hvem er Hans egentlig? Og hva representerer han?

Det er vanskelig ikke å tenke på «Doktor Faustus» når vi leser dette – dramaet der en lærd mann selger sjelen sin til djevelen for å oppnå kunnskap og makt. «Nattskolen» har klare intertekstuelle referanser til nettopp denne typen litteratur og mytologi. Kristian får nemlig suksess – nesten som ved magi. Først fotograferer han et kattelik, og deretter drepte og døde mennesker. Bildene vekker oppsikt, og han bygger en karriere på det groteske, det grenseoverskridende. Samtidig er det tydelig at denne suksessen ikke har noen solid kjerne. Den er derimot bygget på et mørke han ikke erkjenner, på en skyld han ikke har gjort opp for. Og det er som om romanen hele tiden stiller spørsmålet: Hva koster det egentlig å lykkes?

I andre del møter vi Kristian 24 år senere. Han har nå blitt en etablert kunstner, er gift og har en sønn. På overflaten virker alt vellykket. Men under et intervju i forbindelse med en utstilling på MoMA i New York, røper han detaljer fra fortiden. Det er som om han tester grensene for hva han kan tillate seg å si. Idet han trår over, begynner alt å falle fra hverandre. Han forstår for sent at livet han har bygd opp er i ferd med å rakna. Den gamle, uoppgjorte skylden henter ham inn. Og som leser sitter man igjen med en snikende følelse av at han aldri helt har forstått hva han har gjort galt. Grandiositeten hans står i veien for selvransakelsen.

«Nattskolen» er en ulidelig spennende bok. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg. Knausgård er her på sitt aller beste: språkføringen er presis og dirrende, dialogene er ladede og psykologien dyp. Det er også mye symbolikk i boka, og henvisningene til litteratur, filosofi, musikk og myter er mange – i typisk Knausgård-stil. Dette gir romanen mange lag og gjør den velegnet for dypere lesning – eller diskusjon i boksirkler.

Særlig interessant er måten Knausgård vever det metafysiske og det moralske sammen. Har Kristian «solgt sjelen sin»? Er Hans en manifestasjon av noe utenfor, noe demonisk? Eller er dette bare projeksjoner av Kristians egne indre kamper? Romanen gir ingen enkle svar, men stiller spørsmål som blir sittende i oss som lesere lenge etterpå. Hva er ondskap, og hvor mye av vår identitet er bygget på fornektelse?

Selv om Kristian har dukket opp som en biperson tidligere i serien, kan «Nattskolen» med fordel leses som et selvstendig verk. Den har en tydelig struktur, et klart hovedspor og et sterkt psykologisk driv. For meg er dette bokas store styrke – at den både fungerer som en del av en større helhet, og som en tett, intens studie i skyld, kunst og identitet.

Jeg elsket denne boka!

Utgitt: 2023
Forlag: Oktober forlag
Antall sider i papirutgaven: 485
Lydbokas varighet: 15 t 17 m


Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.

Legg inn en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese