(Denne bokanmeldelsen skrev jeg i 2024.)
Den første boka jeg leste av Jonas Hassen Khemiri var «Et øye rødt#, som kom ut i 2003. Senere leste jeg «Alt jeg ikke minnes«, som han fikk Augustprisen for. Og nå: «Søstrene» – hans sjette roman. Og FOR en roman!
Gjennom 650 sider blir vi kjent med bokas jeg-person, som til forveksling er nærmest identisk med forfatteren selv – halvt tunisisk, halvt svensk. Etter at faren hans forsvinner ut av livet, fremstår han og søsknene som om de er adopterte – fremmede i eget land, løsrevet fra opprinnelse. Dette inntrykket forsterkes av at moren er svensk og at barna ikke ligner på henne.
Livet til gutten Jonas blir ikke det samme etter møtet med Mikkola-søstrene, også de halvt tunisiske. I annenhvert kapittel møter vi en av søstrene, og i de øvrige får vi følge bokas jeg-person – Jonas Hassen Khemiri. Disse vekslende perspektivene skaper en rytme og en dybde i fortellingen som både engasjerer og beveger.
Vi følger disse fire personene – Jonas og søstrene – gjennom flere tiår, over flere kontinenter: Sverige, Tunis og New York. Vi er med dem gjennom hverdag og fest, gjennom identitetskriser, kjærlighet, intense søskenrelasjoner, brutte foreldrebånd, gjentatte svik, og kampen for å finne ut hvem man egentlig er. Det handler om å stå i spagaten mellom to kulturer, og om hva det gjør med ens selvbilde, tilhørighet og lengsler.
Khemiri skriver fornøyelig, presist og varmt, og jeg satt mang en gang og småflirte – ikke nødvendigvis av de store poengene, men av alle de små, gjenkjennelige detaljene. Hele tiden ligger det en slags mytisk fortelling i bakgrunnen: forbannelsen som visstnok hviler over søstrene – at de vil miste det eller den de måtte bli glad i …
Var 650 sider for mye? På ingen måte! Jeg ønsket meg bare mer, og ble trist da siste side var vendt. Jeg lånte mitt eksemplar på biblioteket, men tenkte underveis at dette er en må-eie-selv-bok – en roman jeg vil vende tilbake til.
«Søstrene» er blitt sammenlignet med Jonathan Franzens bøker, og det er lett å forstå hvorfor. Dette er stor anlagt, relasjonsdrevet og eksistensiell romankunst. Men samtidig: Jonas Hassen Khemiri er noe helt for seg selv. Han har en egen tone, en språklig lekenhet og et skarpt blikk som gjør ham til en helt særegen stemme i nordisk litteratur.
Løp og kjøp! Og ikke la deg skremme av de første femti sidene med utførlige beskrivelser av en helvill nyttårsfest ved tusenårsskiftet – det løsner snart, og da er du hektet!
Utgitt på norsk: 2024
Oversetter: Andres E. Østby
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 652
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
