Om tilhørighet i et karrig islandsk landskap
(Jeg skrev denne anmeldelsen i 2024.)
Den islandske forfatteren Auður Ava Ólafsdóttir har for lengst fått en plass blant mine nordiske favoritter. Hun er kjent for sitt særegne, lavmælte og varme språk, og for sine eksistensielle romaner om utenforstående mennesker som finner mening på overraskende steder. Jeg har tidligere lest og skrevet om flere av bøkene hennes på bloggen min rosemariechr.blogspot.com, blant annet «Stiklingen» – om en mann som går rundt med en kasse planter og planter håp der det tilsynelatende er dødt – og «Frøken Island«, om en ung kvinne som velger skrivingen og egen frihet fremfor samfunnets forventninger til «det perfekte kvinneliv».
«Eden» føyer seg pent inn i forfatterskapets tematiske linje. Denne gangen handler det om Alba, en middelaldrende språkviter som forlater en prestisjefylt stilling ved universitetet og flytter til en avsidesliggende bygd for å skape seg et nytt liv – nærmere naturen og det enkle. I et karrig landskap med få trær og mye vind begynner hun på sitt nærmest utopiske prosjekt: å plante tusen trær som et forsøk på å kompensere for sitt eget klimaavtrykk.
Det er noe dypt menneskelig og rørende over Albas prosjekt. Hun forsøker å leve et liv i pakt med naturen og sine egne verdier, men møter – ikke uventet – lokalbefolkningens skepsis og nysgjerrighet. Når hun må kvitte seg med et helt bibliotek av faglitteratur for å få plass til ved og mat i sitt nye hjem, gir hun bøkene til gjenbruksbutikken i bygda. Dette skaper stor begeistring: innbyggerne leter ivrig etter sitater og faglige spor som kan gi dem et klarere bilde av hvem denne mystiske tilflytteren egentlig er.
Gjennom sitt arbeid med å undervise flyktninger i islandsk, etablerer Alba en varm og troverdig relasjon til Danyel, en ung gutt som kanskje – på sitt vis – speiler hennes egen søken etter tilhørighet. Dette forholdet tilfører romanen både sårbarhet og håp.
Boka rommer flere lag. På overflaten er dette feelgood i sin beste form – en slags moderne hage-evangelium om å skape noe godt i det små. Men romanen går dypere. Den setter søkelys på klimakrisen, på verdien av langsomme liv, og ikke minst på språket som både verktøy og barriere. Albas bakgrunn som lingvist flettes inn gjennom refleksjoner over grammatiske strukturer, verbbøyninger og hvordan språk formes – og former oss.
Det er nettopp dette som gjør Eden til noe mer enn bare en varm og sjarmerende roman. Den inviterer til ettertanke om hva som egentlig betyr noe: karriere eller livskvalitet, effektivitet eller bærekraft, det å eie eller å være. Alba søker ikke stor lykke, men en bærekraftig livsform, forankret i naturen og fellesskapet.
Auður Ava Ólafsdóttir har igjen skrevet en bok som setter spor – med sitt milde alvor, sitt humanistiske blikk og sin tro på menneskets evne til å velge annerledes. «Eden» er en lavmælt, vakker roman jeg varmt anbefaler – til alle som noen gang har kjent på trangen til å starte på nytt, med færre ord og flere trær.
Utgitt på norsk: 2024
Oversetter: Tone Myklebost
Forlag: Pax
Antall sider: 208
Jeg har lånt boka på biblioteket
