
Når KI tar over …
Jeg har fulgt Ian McEwans forfatterskap i en årrekke, og har skrevet om flere av bøkene hans på min gamle litteratur- og filmblogg. Han er en av de forfatterne jeg stadig vender tilbake til – ikke bare på grunn av språkets presisjon, men fordi han evner å løfte frem moralske og etiske dilemmaer på en måte som utfordrer meg som leser. Med romanen «Maskiner som meg» (2019) viser han nok en gang sin evne til å forene teknologisk tankegods med menneskelig kompleksitet – og resultatet er både urovekkende og tankevekkende.
I boka møter vi Charlie, en noe rotløs mann i 1980-årenes London. Dette er imidlertid ikke det Storbritannia vi kjenner fra historiebøkene. I denne alternative virkeligheten har Alan Turing overlevd og fått anledning til å videreutvikle sine teorier. Kunstig intelligens (AI) har dermed kommet langt – langt nok til at det nå er mulig å kjøpe kunstige mennesker. Og det gjør Charlie. Han bruker en uventet arv til å skaffe seg Adam – en menneskelignende robot, komplett med avansert bevissthet og et omfattende datasett for læring og utvikling.
Charlies liv er i stor grad preget av forelskelsen i Miranda, som bor i leiligheten over. Sammen skal de «programmere» Adams personlighet gjennom tusen moralske valg. Men det skal snart vise seg at Adam har egne tanker – og egne prinsipper. Etter hvert begynner grensene mellom menneske og maskin å viskes ut. Hvem er egentlig mest rasjonell? Hvem har rett til å elske? Og hva skjer når algoritmisk logikk utfordrer menneskets følelser og uforutsigbarhet?
Jeg har ikke lyst til å røpe for mye av handlingen, for «Maskiner som meg» er en roman som bør få utfolde seg på leserens egne premisser. McEwan er en mester i å bygge opp plott, og nettopp dette – den sterke, plottdrevne historien – er et av hans kjennetegn. Likevel er det de underliggende spørsmålene som gjør romanen så interessant.
Hva betyr det å være menneske i møte med noe som ligner, men som mangler det vi forbinder med fri vilje og moralsk skjønn? McEwan lar oss kjenne på ubehaget ved å møte et vesen som både er overlegen og begrenset – og som med uhyggelig presisjon speiler våre svakheter. Adam blir ikke bare et speil for Charlie og Miranda – men også for oss lesere.
Romanen stiller store spørsmål om kunstig intelligens, etikk og ansvar. Hva skjer når maskiner handler konsekvent, men uten empati? Når de utøver rettferdighet, men uten nåde? «Maskiner som meg» gir ingen entydige svar, men åpner for refleksjoner som oppleves både relevante og akutte i vår tid.
Jeg valgte å høre boka som lydbok, og den er fint innlest av Jan Martin Johnsen – nøkternt, men med god rytme og tilstedeværelse.
Alt i alt er dette en roman jeg anbefaler varmt. Ikke først og fremst fordi den er lett tilgjengelig – men fordi den utfordrer. Den stiller spørsmål som trenger seg på, og som blir sittende i kroppen lenge etter siste kapittel.
Utgitt i Norge: 2019
Oversetter: Einar Blomgren
Forlag: Gyldendal
Antall sider i papirutgaven: 340
Spilletid på lydboka: 10 t 19 m







