Anmeldelse av «Gjestene» av Agnes Ravatn (2022)

Bitende humoristisk kammerspill

Jeg har fulgt Agnes Ravatns forfatterskap helt siden 2013/2014, da jeg var med på å stemme henne frem til Bokbloggerprisen 2014 for romanen «Fugletribunalet«. Boka er senere oppført på mange teatre i Norge, og jeg har selv hatt gleden av å se en oppføring i Bergen for noen år siden.

«Gjestene» kom ut i 2022, og er helt umiskjennelig ravatnsk! Bitende humoristisk i skildringene av de i hovedsak fire personene som dette lille kammerspillet inneholder.

Ekteparet Karin og Kai har fått låne en luksuriøs hytte av en barndomsvenninne av Karin. Hun er overbevist om at barndomsvenninnen Iris har tilbudt dem hytta bare for å gjøre henne misunnelig. Motvillig lar hun seg overtale av ektemannen til å ta et lite avbrekk fra hverdagen, selv om hun ikke er noe skjærgårdsmenneske. Allerede her aner vi det sårbare og uavklarte i Karin – en karakter som hele tiden måles mot andre og seg selv, og som er fanget i et ubehagelig selvbilde.

Nokså raskt etter ankomst støter de på forfatterekteparet Hilma og Per. Hun er mest kjent av de to, men har lidd av skrivesperre de siste 6–7 årene. Kanskje med en opplevelse av underlegenhet serverer Karin en hvit løgn til å begynne med. Det skal vise seg at det er vanskelig å vikle seg ut av dette, og verre og verre blir det etter hvert som forfatterparet faktisk ønsker deres selskap.

Samtidig er Hilma og Per seg selv så nok at de knapt er interessert i Karin og Kai, og dette gjør at Karin og Kai også prøver å virke fullstendig likegyldige overfor dem – som om intet, absolutt intet, kan imponere dem. Denne gjensidige skinnlikegyldigheten er mesterlig fremstilt og fylt med både undertrykt konkurranse og sosial usikkerhet. Situasjonsbeskrivelsene er kostelige.

«Med eitt blei eg fylt med sinne over kor nedlatande og knapt ho våga å svare meg, sjølv om eg med overlegg stilte barnslege spørsmål. Som om eg ikkje var eit fullverdig menneske ho eigentleg trong å oppføre seg anstendig mot, som èin møll ho berre kunne vifte vekk med den smale handa si, med dei velstelte neglene i same hudfarge nyanse som tåneglene.» (side 85)

Denne observasjonen sier mye om romanens nerve: det handler ikke bare om møtet mellom mennesker, men om selvbilde, sosial rang, skam og forfengelighet – alt pakket inn i Ravatns skarpe og lattervekkende språkføring. Bakteppet er nesten tragikomisk: to par på ferie som ikke helt vet hva de vil med hverandre, og som i stedet for å bygge relasjoner, driver sosial krigføring i det stille.

Jeg forventer mye humor og vidd, bitende og sarkastiske skildringer og et plott man nesten får hodepine av å tenke på hvordan skal ende, hver gang jeg sitter med en roman av Agnes Ravatn i hendene. Og når man tror at hun ler mest av andre, viser det seg raskt at det egentlig er selvironi i forkledning vi har med å gjøre. Det er nettopp dette jeg elsker ved bøkene hennes!

«Gjestene» er mer enn en satire over kulturell kapital og sosiale masker; den er også et portrett av selvforakt, relasjonell avmakt og våre stadig mislykkede forsøk på å virke uanfektet. Ravatn eksponerer våre svakheter med kirurgisk presisjon – og får oss samtidig til å le høyt av det hele. Faktisk mer gjenkjennelig enn godt er!

Utgitt: 2022
Forlag: Samlaget
Antall sider: 174