En hjerteskjærende roman om et barns kjærlighet til en mor som svikter
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
Svenske Alex Schulman (f. 1976) er journalist, mediepersonlighet og forfatter. Med «Glem meg# – hans sjette bok – fikk han sitt virkelige gjennombrudd som skjønnlitterær forfatter. Boka kom ut i 2016 og er en roman med selvbiografisk forankring, skrevet med stor emosjonell presisjon.
Jeg visste lite om Schulman som forfatter før jeg begynte på denne, men «Glem meg» gjorde et uutslettelig inntrykk. Det er en roman som river og røsker, både fordi den er litterært god, og fordi tematikken er så vond. Å vokse opp med en alkoholisert mor – og attpåtil med foreldre som er kjente og har en velpolert fasade – etterlater et barn i en konstant tilstand av forvirring og skyld.
Varm og lun – og plutselig iskald
I sentrum av romanen står forholdet mellom mor og sønn, og hvordan rusen snur dette forholdet på hodet. Moren kunne være nær, varm og intens i sin kjærlighet det ene øyeblikket, for så å bli rasende, kald og fjern i det neste. Uforutsigbarheten var det mest skadelige, for det finnes en slags trygghet selv i det å vite hva som utløser en reaksjon. Når det er fullstendig uforståelig og når barnet ikke forstår hva han har gjort galt, blir smerten uutholdelig.
En av de mest brutale reaksjonsformene er ignorering: at moren simpelthen overser ham, som om han ikke finnes. For et barn er det knapt noe verre enn å bli utslettet i den voksnes blikk.
Tittelen rommer et livslangt sår
Tittelen «Glem meg» refererer til morens ord da sønnen i voksen alder setter grenser for kontakten, og ber henne la være å komme når hun er påvirket. Hun blir dødelig fornærmet og sender ham en melding: «Glem meg.» Den barndommens sultne lengsel etter kjærlighet kastes dermed brutalt tilbake, også i voksen alder. Som voksen forsøker Alex å beskytte sine egne barn fra det han selv ble utsatt for. Men foreldrerollen blir også en påminnelse om alt han ikke fikk.
Når moren omsider slutter å drikke, håper han på et vendepunkt. Men hun er ikke blitt den moren han lengter etter. Hun klarer fortsatt ikke å møte ham emosjonelt. Det kommer aldri noen innrømmelse, aldri et unnskyld. Likevel: hun stiller opp for barnebarna. Og kanskje er det hennes måte å vise kjærlighet på – den eneste hun har tilgang til.
Å vokse opp i rusens skygge
«Glem meg» er en roman om medavhengighet, sorg og en grenseløs kjærlighet som aldri ble møtt. Det er også en roman om skam og fortielse. Når en forelder har et rusproblem, gjør familien ofte alt for å dekke over. Det gjelder ikke minst i såkalt «ressurssterke» hjem, hvor fasaden er spesielt viktig å bevare. Dermed er det mange barn som aldri fanges opp. De går under radaren. Det er disse barna det er mest synd på.
Schulman skriver med stor innsikt og stilistisk sikkerhet. Han unngår sentimentalitet og klisjeer, og nettopp derfor er teksten så sterk. Han balanserer det hjerteskjærende med det lavmælte, og gir leseren plass til å kjenne etter.
Flere forfattere har skrevet om lignende oppvekster
Alkoholisme i familien er et tema mange forfattere har skrevet om. Jeg har på min gamle blogg omtaler av andre bøker med beslektet tematikk – for dette er dessverre ikke en uvanlig historie. Men Schulmans versjon er noe helt for seg selv – både litterært og emosjonelt.
Denne boka anbefales varmt!
Utgitt på norsk: 2017
Oversetter: Inge Ulrik Gundersen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 219
