En sterk og nødvendig bok om morskjærlighet, byråkrati og språkløshet
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
Olaug Nilssens «Tung tids tale» er en selvbiografisk roman om hvordan det er å være mor til et barn med autisme, og om å stå i front i en til tider nådeløs kamp mot det offentlige hjelpeapparatet. Det er også en bok om uendelig kjærlighet, om verdighet og om å bli fratatt muligheten til å leve et normalt liv, både som barn og som forelder.
Jeg valgte lydbokutgaven, selv om jeg hadde boka i papir fra før, og det var sterkt å høre forfatteren lese selv. Stemmen hennes bærer ikke bare teksten, men også det følelsesmessige landskapet som utspiller seg i romanen, en bok hun i 2017 fikk Brageprisen for, og med rette.
I begynnelsen er sønnen Daniel en helt alminnelig gutt. Han utvikler seg normalt, snakker, leker og samhandler, helt til han en dag begynner å miste språket og endre adferd. Moren ser det skje, men forstår ikke hva som skjer. Diagnosen autisme kommer ikke umiddelbart, og i mellomtiden famler familien i mørket.
Når diagnosen først kommer, føler moren at gutten blir redusert til én ting: sin diagnose. Hun kjemper for at fagpersonene i helsevesenet skal se hele barnet – hans mimikk, hans vilje, hans nærvær – og ikke bare det avvikende og det som ikke passer inn i skjemaene. Hun ønsker ikke en mekanisk forståelse, men et møte med mennesket Daniel.
Bokas sterkeste partier, ved siden av morskjærligheten, er skildringene av kampen mot det offentlige. Det handler om NAV, om ventelister, om søknadsprosesser og dokumentasjonskrav. Moren må hele tiden bevise – gang på gang – hvor vanskelig situasjonen er, hvor mye hjelp de trenger, og hvor utmattet hun er. Men systemet har verken tid eller penger. Ressursmangel, køer og et rigid byråkrati gjør at familien må vente … og vente.
Og i mellomtiden brytes hverdagen langsomt ned. Mangelen på avlastning tærer. Moren mister seg selv i forsøket på å være nok – som mor, som ektefelle, som menneske.
Samtidig rommer boka også en stor og usentimental kjærlighet. Moren beskriver sønnen med varme og respekt, også når han er sint, aggressiv eller voldelig. Hun forteller om slag og lugging, men også om hvordan hun forstår at det er hans måte å uttrykke frustrasjon på. Han kan ikke formidle alt med ord. Språket har glippet.
Kanskje er det nettopp derfor «Tung tids tale» er skrevet i du-form. Moren snakker direkte til sønnen. Hun vil ikke snakke om ham, men til ham. Det skaper nærhet, og det gir oss lesere følelsen av at vi lytter til noe dypt fortrolig, noe som egentlig ikke var ment for oss, men som vi likevel får ta del i. Det gjør teksten naken og usentimental, men samtidig hjerteskjærende.
For meg var noe av det sterkeste i boka alt det som ikke blir sagt direkte, men det som ligger mellom linjene. Taushetene. Resignasjonen. Det som ikke lar seg uttrykke, men som likevel blir liggende og dirre i teksten.
«Tung tids tale» er en liten bok i omfang, men den rommer en uendelig tyngde. Det er en bok som burde være obligatorisk lesning for alle som jobber med barn, familie og velferdstjenester og for alle som tror at det norske velferdssystemet fungerer prikkfritt. Men det er også en bok for alle oss som trenger å bli minnet på hva det vil si å være mor. Å elske noen så sterkt at man ofrer alt og samtidig kjenner på håpløshet, sinne og utmattelse.
Denne boka gjorde dypt inntrykk på meg. Den anbefales på det varmeste, både som leseropplevelse og som viktig samfunnsstemme.
Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget
Lydbokas varighet: 2 t 48 min.
