En ærlig og rasende viktig bok om å få brystkreft altfor tidlig i livet
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
Hvert år får omtrent 3500 kvinner i Norge beskjed om at de har brystkreft. Det tilsvarer én av ti kvinner i løpet av livet. De fleste er over 50 år, og det er nettopp denne aldersgruppen som tilbys mammografi gjennom det offentlige screeningsprogrammet. Men hva med dem som rammes før de fyller 50? Når kroppen, livet og fremtidsdrømmene rives opp mens man fremdeles føler seg ung – og midt i livet?
«Rosa føkkings sløyfe» er Ingvild Hilden Smørviks personlige beretning om å få brystkreft som altfor ung, og om alt som fulgte – ikke bare fysisk, men mentalt, eksistensielt, sosialt. Det er en bok som river og røsker, og som samtidig bærer et stort hjerte. Jeg valgte å lese den fordi tematikken er så viktig og fordi Smørvik skriver med en kraft og et mot som få.
Forfatteren oppdager et innsøkk i det ene brystet. Hun er langt under 50, men skjønner at noe ikke stemmer. Heldigvis reagerer hun raskt. Det redder mest sannsynlig livet hennes, for kreften viser seg å være av det aggressive slaget. Dermed settes det i gang et pakkeforløp, og det norske helsevesenet fungerer slik det skal, med prøver, kirurgi og behandling. Men det betyr ikke at alt er enkelt.
For hva skjer egentlig oppe i hodet når man får en dødelig diagnose? Når man går fra å være en aktiv, ressurssterk kvinne til å bli pasient, og attpåtil en som ikke vil være til bry? Forfatteren beskriver hvordan hun kjemper for å holde masken, for å ikke fremstå som utakknemlig, samtidig som hun bærer på en overveldende redsel, sinne og ensomhet.
Et sterkt grep i boka er den lukkede Facebook-gruppen «Rosa føkkings sløyfe, avdeling Vålerenga», som hun oppretter for sin «heia-gjeng». Der deler hun statusoppdateringer, gleder og tilbakeslag, og åpner opp om alt det som er vanskelig å si høyt i andre sammenhenger. Det er rørende, befriende ærlig og til tider rasende morsomt, midt i alt alvoret.
Smørvik slapp cellegift fordi hun deltok i et forskningsprosjekt, men det betydde ikke at veien ble enkel. Etter behandlingen kommer etterdønningene. Bivirkningene av medisinene. Smertene. Stivheten. Frykten for tilbakefall. Risikoen for ny kreftdiagnose. Og ikke minst det å bli overlatt til seg selv, med en kropp og et liv som aldri helt blir det samme igjen.
Hun skriver også sterkt om forventningen om takknemlighet: «Du må jo være glad for at du har overlevd!» Som om det skulle viske ut alle ettervirkningene. Som om det å uttrykke sorg eller klage litt over bivirkninger og endret livskvalitet er det samme som å være utakknemlig.
«Rosa føkkings sløyfe» er en av de viktigste bøkene jeg har lest om brystkreft. Den treffer hardt, men uten å bli patetisk eller selvmedlidende. Forfatteren er ikke ute etter sympati. Hun vil ha forståelse. Og kanskje litt endring.
Denne boka er relevant for alle. Kvinner som vil kjenne seg igjen, menn som vil forstå, pårørende som vil støtte – og helsepersonell som trenger å se pasienten bak journalen.
Les den. Del den. Og bli bittelitt klokere.
Utgitt: 2024
Forlag: Nygaard forlag
Antall sider: 144
Jeg har mottatt et leseeksemplar.
