En roman om avstand, nærhet, og det å forsøke å forstå det som var – for å komme videre
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
Det er noen år siden jeg leste og skrev om «Mor om natten«, den sterke og nære romanen Niels Fredrik Dahl skrev om sin mor. Den gang kom vi tett på en kvinne med psykisk sykdom, og på en sønn som først etter hennes død virkelig kom henne nær – gjennom en dagbok hun hadde overlatt ham i hemmelighet. Det var en bok som gjorde dypt inntrykk. Nå, i «Fars rygg«, går forfatteren løs på historien om faren, og tar med det et nytt, men nært beslektet, oppgjør med fortid og familiehistorie.
Romanen ble utgitt i 2023, og vant Nordisk råds litteraturpris samme høst. En høythengende pris, kanskje den viktigste litterære utmerkelsen i Norden etter Nobelprisen, og en tydelig bekreftelse på hvilken litterær kraft som ligger i denne boka.
Faren hadde vært død i fjorten år da Niels Fredrik Dahl bestemte seg for å skrive om ham. Men i motsetning til moren, etterlot faren seg ingen dagbok. Ingen nøkkel til tankene og følelsene, ingen direkte spor. Kildematerialet besto i stedet av brev, bilder og fragmenterte dokumenter – små biter av et liv som sønnen forsøker å rekonstruere. Resultatet blir en fortelling som balanserer mellom det dokumentariske og det litterært iscenesatte. Det er et poetisk arbeid, men også et sorgarbeid. Og det er kanskje først og fremst et forsoningsarbeid.
Gjennom disse forsøkene på å nærme seg farens liv, oppvekst og erfaringer, særlig knyttet til krigsårene og de mange forflytningene i inn- og utland, vokser det frem et portrett av en mann som var utilgjengelig og fjern, men som også bar på mye uforløst. Ensomhet. Lengsel. Et behov for kontroll og avstand.
Kan ensomhet arves? Kan traumer gå i arv, uten at de noen gang blir satt ord på?
Det sterkeste ved «Fars rygg» er ikke beskrivelsene av farens liv som sådan, men forsøket på å forstå det. Ikke for å unnskylde, men for å forsone seg. For å komme videre. Det er noe dypt menneskelig ved dette prosjektet: å ønske å forstå de menneskene som formet oss, særlig når de ikke klarte å gi oss det vi trengte. Det handler ikke om skyld, men om erfaring og sårbarhet.
Boka gir et uvanlig ærlig bilde av det mange har kjent på: Å vokse opp med foreldre som var til stede fysisk, men ikke alltid følelsesmessig. Å kjenne på avstand og samtidig kjærlighet. Dahl skriver om en far han stort sett så ryggen til, men som han aldri sluttet å elske.
Språket er lavmælt, ømt og presist. Dahl skriver ikke for å briljere, men for å nærme seg det som er vanskelig. Nettopp denne tilbakeholdenheten gjør «Fars rygg» til en så sterk leseropplevelse. Det usagte henger mellom linjene. Det som ikke kunne sies, men som likevel måtte skrives.
Romanen er også en refleksjon over skrivingens kraft. Hvordan litteratur kan brukes til å bearbeide sorg, til å gripe det uhåndgripelige. Det minner om Knausgårds prosjekt, men i en mer stillferdig, konsentrert form.
«Fars rygg» er en roman som setter seg i kroppen. Ikke bare fordi den handler om én bestemt familie, men fordi tematikken er så universell. Hvem har ikke kjent på ønsket om å forstå sine foreldre bedre? Hvem har ikke kjent på mangelen på ord, på historiene som aldri ble fortalt – og som vi derfor må dikte ferdig selv?
Dette er en bok man bør gi seg tid til. Den er ikke spektakulær, ikke full av store hendelser, men den er rik på innsikt, varme og menneskelig klokskap.
En bok jeg kommer til å bære med meg lenge – og som jeg anbefaler sterkt videre. Lydbokversjonen, hvor forfatteren selv leser, tilfører en ekstra dimensjon.
Utgitt: 2023
Forlag: Oktober forlag
Antall sider i papirutgaven: 340
Lydbokas varighet: 7 t 21 min.
