En tankevekkende bok i et stadig mer polarisert offentlig ordskifte
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
Jeg har tidligere lest Lisa Esohel Knudsens bok «Det er personlig – om rasisme og ytringsfrihet«, en bok jeg opplevde som viktig og utfordrende på en konstruktiv måte. Da jeg så at hun hadde kommet med en ny bok – «Woke» – på Storytel, tenkt jeg at jeg også burde få den med meg. Jeg valgte lydbokversjonen, lest av forfatteren selv.
Begrepet «woke» er fortsatt ganske nytt i norsk sammenheng, og det har raskt fått sterke og motstridende konnotasjoner. Noen bruker det nærmest som et skjellsord, andre som en hedersbetegnelse. I «Woke – kulturkrig, kansellering og identitetspolitikk» forsøker Knudsen å rydde litt i begrepene og stemningen, og hun gjør det på en måte som både klargjør og utfordrer.
Har vi egentlig en kanselleringskultur?
Et sentralt spørsmål i boka er hvorvidt vi faktisk har en «kanselleringskultur» i Norge. Knudsen er tydelig: hun mener nei. Hun peker på at det er stor forskjell på å bli kritisert og å bli kansellert. Å bli ignorert, miste følgere og/eller få kritikk i sosiale medier er ikke nødvendigvis det samme som å bli fratatt stemmen eller muligheten til å delta i samfunnsdebatten. Tvert imot mener hun at det ofte handler om at man får motbør. Det må man tåle i et demokratisk samfunn.
Sosiale medier spiller selvsagt en stor rolle i denne dynamikken. Nettet er fullt av hatske ytringer, ofte fra folk som aldri ville sagt det samme ansikt til ansikt. Det er også et sted der man i større grad søker bekreftelse enn diskusjon. Det handler ofte mer om «likes» enn meningsutveksling. I et slikt landskap blir det fort skarpt. Og mange, særlig de som har økonomiske interesser knyttet til sitt publikum – som influensere, foredragsholdere og artister – kjenner på dette. Når folk slutter å høre på deg, eller slutter å kjøpe det du tilbyr, merkes det på inntekten. Men er det kansellering? Eller bare forbrukermakt?
En nyanserende og oppklarende bok – til et visst punkt
Knudsen går langt i å avdramatisere det hun opplever som en overopphetet debatt, og mye av dette resonnerer godt. Hun argumenterer for at det å bli utfordret – og til og med kritisert – er en nødvendig del av et sunt offentlig ordskifte. Samtidig understreker hun at vi alle har et ansvar for hva vi sier, og hvordan det kan oppfattes.
Her synes jeg imidlertid det glipper litt. For er det virkelig slik at den som ytrer seg alltid bærer det fulle og hele ansvaret for hvordan andre tolker budskapet? Knudsen mener i praksis ja, men jeg savner en større forståelse for at vi også har et ansvar for hvordan vi velger å tolke og møte andres ytringer. Kommunikasjon er et samspill, ikke enveistransport.
Et viktig bidrag til debatten
Selv om jeg er uenig i enkelte premisser og slutninger, opplever jeg boka som et viktig bidrag til en debatt som altfor ofte preges av svart-hvitt-tenkning og polariserende retorikk. Knudsen er velformulert, reflektert og tydelig, og hun evner å løfte frem eksempler som får en til å tenke – også når man ikke nødvendigvis er enig.
Noen kritikere, blant annet i Morgenbladet, har antydet at boka til tider kan minne om en lang norsktentamen. Det ligger kanskje noe i det. Det er mye resonnerende, litt skoleflink formidling. Men samtidig ligger det mye innsikt i tekstene, og det er godt å få en stemme som forsøker å ta ned konfliktnivået, og som inviterer til refleksjon heller enn fordømmelse.
Jeg kunne sagt mye mer – men anbefaler i stedet å lese (eller lytte til) boka og gjøre seg opp en egen mening. For uansett hvor du står i debatten, vil du finne noe her som utfordrer – og kanskje nyanserer – egne synspunkter.
Utgitt: 2023
Forlag: Cappelen Damm
Lydbokas varighet: 2 t 56 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
