Et gjestebud med etterdønninger
Rachel Cusks Omriss-trilogi gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg har tidligere skrevet om den på bloggen min, og de tre bøkene står fremdeles og lyser i bokhylla som et slags litterært veiskille. Nå har jeg lyttet til «Et tilfluktssted«, og selv om det var en sterk lytteopplevelse, angrer jeg nesten på at jeg ikke leste papirutgaven først. Cusks språk er så fortettet, så spekket med presise og sitatvennlige formuleringer at det nærmest krever tid til å stoppe opp, bla tilbake, lese på nytt. Heldigvis står papirutgaven og venter – og denne boka er definitivt en bok man kan (og bør!) lese flere ganger.
Romanens jeg-person er forfatteren M, gift med Tony. De bor i et vakkert hus med tilhørende anneks – et slags fysisk og symbolsk tilfluktssted som de tilbyr utvalgte gjester. Når M inviterer kunstmaleren L til å bo der, aner hun ikke hvilke eksistensielle forskyvninger dette lille gjestebudet skal utløse.
Hun har sett for seg en viss nærhet, kanskje en form for sjelelig eller kunstnerisk allianse – men overraskes da L ankommer sammen med en ung kvinne, og ikke minst av hvor utilnærmelig han er. Der hun forsøker kontakt, møter han henne med kjølig distanse og likegyldighet. Han avviser henne ikke åpent, men lar henne i stedet forsvinne inn i sin egen usikkerhet.
L er selve inkarnasjonen av den mannlige kunstneren som er seg selv nok – selvopptatt, verdensvant, arrogant. Han skaper, og det er nok for ham. Alle andre – inkludert M – blir statister i hans narrative univers.
Det som gjør «Et tilfluktssted» så tankevekkende, er hvordan Cusk skildrer makt – ikke i det ytre, konkrete, men i relasjonen. M søker anerkjennelse fra L, og det på en måte som er nesten urovekkende. Hvorfor er det så viktig for henne at nettopp han skal se henne, validere henne, gi henne en plass i sitt verdensbilde? Hun setter ekteskapet sitt på spill, lar seg krenke og forminske, i et forsøk på å vekke en reaksjon – et snev av medynk, kanskje til og med respekt.
Men L forholder seg til henne som et usynlig vesen. Og her kommer noe av romanens eksistensielle smerte til uttrykk: behovet for å bli sett, og den nesten desperate lengselen etter at noen – én bestemt person – skal si: «Jeg ser deg. Du betyr noe.» Når det ikke skjer, rakner M gradvis innvendig.
Cusks romaner er kjent for å være lite handlingsdrevne og sterkt introspektive. «Et tilfluktssted» er intet unntak. Her er det ikke plottet som bærer teksten, men tenkningen. Refleksjonene. Observasjonene. Språket. Boka gir ingen klare svar, men stiller desto flere ubehagelige spørsmål.
Hva vil det si å skape et rom – fysisk eller psykologisk – hvor man kan finne hvile eller tilhørighet? Kan et slikt rom deles med andre, eller må det nødvendigvis forstyrres når en annen trer inn? Og hva skjer med identiteten vår når den ikke bekreftes av blikket utenfra?
Det er særlig slutten av boka som traff meg. For rollene snus, og den arrogante kunstneren som fremstår uangripelig, må selv en dag møte en ny form for avvisning. Man bør være grei med dem man møter på vei opp, tenkte jeg, for det er nettopp dem man møter igjen på vei ned. Det kunne L med fordel ha tenkt litt mer på.
Rachel Cusk skriver med kirurgisk presisjon og nådeløs innsikt i menneskesinnet. Hun tør å være ukomfortabel, og hun forventer en våken leser. Jeg kjenner at hennes bøker utfordrer meg på et dypere plan – de sniker seg inn under huden, får meg til å stille spørsmål ved egne relasjoner, egne behov for bekreftelse.
«Et tilfluktssted» er en roman med mange lag, og for meg er dette en bok jeg vet jeg kommer til å vende tilbake til – både for språkets skyld, og for de tankene det vekker.
Min begeistring for Rachel Cusk bare vokser.
Utgitt på engelsk: 2021
Utgitt på norsk: 2022
Oversetter: Agnete Øye
Forlag: Gyldendal
Antall sider i papirboka: 190
