En personlig nøkkel til et unikt forfatterskap
Ágota Kristófs selvbiografiske «Analfabeten» utgjør i papirutgave beskjedne 71 sider, og som lydbok litt over en time – inklusive et etterord skrevet og opplest av Simon Stranger. Etter å ha lest hennes mesterverk «Tvillingtrilogien«, fremsto «Analfabeten» som et nødvendig supplement. Et must. Både for å forstå forfatterskapet bedre – og for å forstå mennesket bak de knappe, brutale setningene.
I «Analfabeten» får vi et kort, men konsentrert glimt inn i Ágota Kristófs livsløp. Fra en barndom i Ungarn, gjennom kostskoleopphold og krigsår, til flukten til Sveits via Østerrike etter revolusjonsforsøket i 1956 – da ungarerne forsøkte å kaste det sovjetiske okkupasjonsregimet. Hun flyktet med sin mann og deres lille datter, og etterlot alt annet. Familien sin, slekten, livet sitt slik hun frem til da hadde levd det, eiendelene … og språket …
Boka består av femten korte kapitler, skrevet med samme presise og usentimentale stil som i romanene hennes. Her beskriver hun seg selv som et barn som elsket å lese, og som ganske tidlig også fikk lyst til å skrive. Men i Sveits – som flyktning uten språk – følte hun seg som en analfabet. Å lære fransk ble en møysommelig prosess. Det tok lang tid før hun våget å skrive litterært på et språk hun ikke mestret fullt ut.
En ting var å lære å snakke fransk. Noe annet var å lese. Men det virkelig umulige var å skrive skjønnlitteratur på et språk som ikke var hennes eget. Heri ligger også det dypt personlige alvoret i tittelen «Analfabeten«. Hun opplevde at hun mistet sitt uttrykk, sin identitet, da hun mistet sitt morsmål.
Kan det være denne erfaringen som forklarer det ekstremt økonomiserte, nakne språket i romanene hennes? Kanskje – kanskje ikke. Men uansett ble det en styrke. I «Tvillingtrilogien» kjenner vi som lesere en voldsom følelsesmessig effekt – ikke fordi språket viser følelser, men mest fordi det lar være. Som Simon Stranger sier det så godt i etterordet: Følelsene vi lesere kjenner, er ofte en slags motreaksjon til tekstens kjølige distanse. Det er i mellomrommene, det som ikke står der, som vi må finne frem til selv, det gjør vondt.
«Analfabeten» gir også en sterk og stillferdig innsikt i hva det vil si å leve i eksil. Ensomheten. Det språklige utenforskapet. Tapet av det kjente og kjære. Den økonomiske situasjonen i Sveits var utvilsomt bedre, men ble de lykkeligere? Det spørsmålet ligger der og ulmer i teksten, uten at det noen gang blir besvart. Nettopp det gjør det enda mer virkningsfullt.
Det er også et viktig perspektiv å ha med seg i møte med mennesker i vårt eget land – de som lever i eksil i dag. Hva de har mistet, hva de har ofret, hvor mye de bærer på – selv om de kanskje smiler, lærer språket, tilpasser seg.
«Analfabeten» er en lavmælt, men dypt bevegende liten bok. Den gir leseren et nytt blikk på Kristófs forfatterskap – og på hvordan tap av språk også er et tap av identitet, av frihet, av uttrykk.
Gisken Armands oppleserstemme passer godt til denne teksten, slik den også gjør det i trilogien. Avdempet, tydelig og fri for effekter – akkurat slik Kristófs prosa kler.
Utgitt på fransk: 2004
Utgitt på norsk: 2021
Oversetter: Henninge Margrethe Solberg
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 71
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
