Anmeldelse av «Den tredje løgnen» av Ágota Kristóf (1986)

Tredje og siste bind i Tvillingtrilogien

«Den tredje løgnen» er tredje bok i Ágota Kristófs Tvillingtrilogi, og kanskje den mest forvirrende og samtidig mest gripende av de tre. Tidligere oppfatninger av hva som har skjedd, snus på hodet – og det skjer så elegant at jeg fikk lyst til å lese hele trilogien på nytt. Hva var egentlig sant? Hva var bare en fortelling?

I denne boka møter vi igjen Lucas – den av tvillingene som reiste utenlands, trolig for førti år siden. Jernteppet har falt, og landet han forlot, er nå åpent for gjensyn. Vi skjønner at vi befinner oss i et Øst-Europa etter murens fall, trolig Ungarn, selv om verken tid eller sted angis eksplisitt. Lucas vender hjem, ikke bare til et fysisk sted, men til minnene, til det han forlot, og først og fremst: i håp om å finne igjen broren Claus.

Men snart blir det hele enda mer komplisert: Lucas kaller seg på et tidspunkt Claus – og forvirringen blir nærmest total. Er de én og samme person? Har én av dem diktet opp den andre? Er alt vi har lest så langt en konstruksjon – en måte å bære traumer og tap på? Leseren kastes mellom identiteter, minner, løgner og mulige sannheter, og det blir vanskelig å skille mellom realitet og fortelling.

Et vendepunkt i romanen skjer når vi føres tilbake til tvillingenes barndom – før de ble plassert hos bestemoren, Heksa. Der får vi et nytt og dramatisk bilde av familien deres: Et sjalusidrama mellom moren og faren kulminerer i at moren skyter og dreper faren, som ønsket å forlate henne for en annen kvinne. I kaoset som oppstår, skader hun Lucas, og smertene blir noe han må leve med resten av livet.

Disse nye detaljene endrer alt. Hva var egentlig utgangspunktet for tvillingenes liv sammen – og hver for seg? Hvem forlot hvem? Hvem valgte, og hvem ble valgt bort? Den tredje løgnen forsøker ikke nødvendigvis å gi entydige svar, men antyder i stedet at sannheten er flytende, subjektiv – kanskje til og med uoppnåelig.

Kanskje er det nettopp dette bokas tittel henspeiler til: «Den tredje løgnen«. I løpet av trilogien har vi fått servert to tydelige versjoner av virkeligheten – en i «Tvillingenes dagbok«, en i «Beviset» – og nå får vi en tredje. Hvilken av dem er sann? Er noen av dem det? Eller er de bare ulike måter å overleve på, ulike masker man tar på seg når virkeligheten blir for vond?

Noen vage brikker faller på plass i denne siste delen, mens andre forblir et mysterium. Det er både frustrerende og fascinerende. Og kanskje er det meningen at vi skal stå igjen med denne uroen. Kanskje er det først når vi leser hele trilogien på nytt – med de nye innsiktene i bakhodet – at vi for alvor kan begynne å nærme oss en slags sannhet.

Denne siste boka skulle jeg nok helst ha lest i stedet for å høre lydbokutgaven. Ikke fordi Gisken Armand ikke leser godt, for det gjør hun. Men fordi dette er en bok der man får behov for å bla tilbake, gruble, sammenligne, merke seg detaljer. Det er en tekst som krever tilstedeværelse, konsentrasjon – og kanskje også gjentatte lesninger.

Uansett: Denne trilogien er virkelig verdt å få med seg. En annerledes fortalt historie om et land – Ungarn – i årene fra andre verdenskrig og frem til murens fall, og hva det har gjort med en liten familie og deres to barn. Sterkt fortalt i en ordknapp, presis stil.

Jeg skal definitivt lese flere bøker av denne forfatteren. Ágota Kristóf har skrevet seg rett inn i min bevissthet – med smerte, gåtefullhet og litterær kraft.

Utgitt på fransk: 1986
Utgitt på norsk: 2020
Oversetter: Willy Flock
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 174