Anmeldelse av «Beviset» av Ágota Kristóf (1986)

Andre bind i Tvillingtrilogien

«Beviset» er andre bind i Ágota Kristófs Tvillingtrilogi. Andre verdenskrig er for lengst over, men freden har ikke brakt frihet. Landet er nå okkupert av russerne, og vi befinner oss i et totalitært regime med mistenksomhet, propaganda og knugende kontroll. I denne dystre etterkrigstiden kommer vi tett på et knippe mennesker som bærer krigens arr – synlige og usynlige. Noen har mistet sine kjære i det kaoset som oppsto da «freden» kom, og andre har mistet seg selv.

Tvillingene Lucas og Claus har kommet bort fra hverandre. Mens Claus har dratt sin vei – og vi vet foreløpig ikke hvor han har tatt veien eller hvorfor – har Lucas blitt værende alene i bestemorens hus. Her forsøker han å finne en ny form for mening i tilværelsen. Han gjør gode gjerninger, strekker ut en hånd til dem samfunnet har forkastet. Blant dem er den forkrøplede lille gutten Mathias, som moren har forlatt. Lucas tar ham inn og viser en form for omsorg som står i sterk kontrast med den emosjonelle kulden vi så i første bind.

Mathias er lynende intelligent og ønsker å gå på skole. Men han mobbes nådeløst av de andre barna. Likevel holder han ut – i kraft av sin vilje og det lille håpet Lucas representerer. I denne relasjonen skapes et rom for varme og tilknytning, noe som var nærmest totalt fraværende i Tvillingenes dagbok.

Lucas savner broren. Han vet at han er der ute, et eller annet sted. I et forsøk på å opprettholde en form for forbindelse, fører han dagbøker – ikke ulikt hvordan de sammen skrev ned sine erfaringer i bok én. Men denne gangen skriver Lucas for Claus, i håp om at broren en dag skal lese og forstå. Skrivingen blir både en eksistensiell handling og en kjærlighetserklæring – et bevis, nettopp, på at han fortsatt bryr seg, fortsatt lever og håper.

I motsetning til i første bind, som var brutal, kjølig og avflatet rent følelsesmessig, er denne andre boka fylt av varme, savn og et forsiktig håp. «Tvillingenes dagbok» handlet utelukkende om overlevelse. I «Beviset» aner vi menneskelighetens skjøre gjenoppstandelse. Samtidig ligger smerten hele tiden rett under overflaten, og spørsmålet om hva som er sant og hva som er forestilt begynner å melde seg. Vi forstår at påliteligheten i Lucas’ fortelling ikke nødvendigvis er gitt.

Fortellingen er også denne gangen holdt i en nøktern, avmålt stil, men den følelsesmessige temperaturen er en helt annen. Det bygges opp til opprør mot okkupantene, og vi forstår at vi befinner oss på slutten av 1950-tallet – trolig under Ungarn-opprøret i 1956, som Kristóf selv flyktet fra. For mange ble opprøret et vendepunkt, og tusenvis benyttet sjansen til å flykte – til friheten, til Vesten, til et liv som ikke ble levd i frykt. Her anes paralleller til forfatterens eget liv, og det kaster et nytt lys over trilogiens tematiske dybde.

Nok en gang en sterk leseopplevelse, for ikke å si lytteopplevelse. Jeg valgte nemlig også denne gangen lydbokutgaven, og Gisken Armand gir igjen teksten det nøkterne, alvorlige preget som passet godt til boka.

Etter å ha lest denne boka, hadde jeg ikke noe annet valg enn å få med meg den siste i trilogien – «Den tredje løgnen«. Og akkurat som med tvillingene, visste jeg ikke lenger helt hva som er sant og hva som er diktet opp. Men jeg måtte vite mer.

Utgitt på fransk: 1986
Utgitt på norsk: 2020
Oversetter: Willy Flock
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 168