Første bind i Tvillingtrilogien
«Tvillingenes dagbok» av den ungarske forfatteren Ágota Kristóf er den første boka i trilogien som kalles Tvillingtrilogien. Serien betegnes som en tidløs klassiker, og kom ut i norsk oversettelse i 2019–2020. Da hadde forfatteren vært død i nesten ti år. Hun utga trilogien allerede i 1986, og den er i dag ansett som hennes mesterverk.
I denne første boka møter vi tvillingene Lucas og Claus. De blir etterlatt av moren hos bestemoren, som bor i en liten landsby nær grensen. Bestemoren kalles «heksa» av lokalbefolkningen og er mistenkt for å ha tatt livet av mannen sin. Ryktene, den harde behandlingen og det brutale miljøet etableres raskt. Det er krig, folk sulter, og det er knapphet på det meste. Hos bestemoren går guttene for lut og kaldt vann. Hun selger tingene deres for sprit, og snart har de ikke annet enn det de står og går i. Skitten overtar, og de stinker.
For å overleve begynner tvillingene å trene seg opp til å tåle både fysisk og psykisk smerte. De slår hverandre, nekter seg selv mat, utsetter seg for kulde og sult. Alt for å oppnå en slags kontroll og herde seg mot en verden der følelser ikke gir beskyttelse, men gjør en sårbar. De lærer også seg selv å skrive, og dokumenterer alt i dagbokform, med en klinisk, nærmest rapporterende stemme.
De utsettes for seksuelle overgrep, men er så numne av alt de har opplevd at de ikke engang tenker på seg selv som ofre. De registrerer det som skjer, uten å tolke eller fordømme. Nettopp denne nøkterne fremstillingen forsterker følelsen av brutalitet. Den følelsesmessige avstumpingen blir en del av overlevelsesstrategien.
Sakte men sikkert oppstår det et følelsesmessig bånd mellom tvillingene og bestemoren – mot alle odds. For selv i denne goldheten finnes det glimt av varme, om enn på vridd og ofte forkrøplet vis. Relasjonene i boka er komplekse og bærer preg av at moral, grenser og roller er snudd på hodet i krigens kaos.
Selv om krigen gjør at alt handler om å overleve, blir døden til slutt en velsignelse for enkelte. Ikke bare for dem som dør, men også for dem som blir igjen. Det er brutalt, rått og hjerteskjærende – og samtidig umulig å se bort.
Fortellerstilen er naken og strippet for overflødige ord. Alt fortelles i et enkelt, presist språk, helt uten følelser og uten innpakning. Det er ingen forsøk på å forklare, unnskylde eller analysere. Alt rapporteres bare slik det skjer. Dermed fremstår fortellingen enda mer brutal. Vi får et forhold til det som skjer som at sånn er det bare. Det gjør teksten urovekkende kraftfull.
Ágota Kristóf skrev på fransk, et språk hun først lærte som voksen etter å ha flyktet fra Ungarn til Sveits. Denne språklige avstanden kan være noe av forklaringen på den avmålte, knappe stilen. Det er også verdt å merke seg at bøkene hennes ofte tematiserer identitet, språk og utenforskap – både gjennom det formmessige og det innholdsmessige.
Etter å ha lest denne boka var jeg selvsagt nødt til å finne ut hvordan det kom til å gå med tvillingene, og så frem til å ta fatt på bok nr. 2 – Beviset. Jeg har valgt lydbokutgaven av bøkene, og Gisken Armand er oppleser. Det er ok å høre på – saklig, presist og uten sentimentalitet.
Utgitt på fransk: 1986
Utgitt på norsk: 2020
Oversetter: Willy Flock
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 166
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
