En historie om en kvinnes avmakt
Jamaica Kincaid (f. 1949) er en karibisk forfatter fra Antigua og Barbuda, og regnes blant de fremste forfatterne i samtidslitteraturen, kan jeg lese i Store norske leksikon på nettet. Selv har jeg bare lest et par av hennes tidligere bøker – «Jeg hadde en bror» og «Lucy» – men har fått smaken på mer.
«Mors egen historie» (The Autobiography of My Mother) utkom i 1996, men forelå i norsk oversettelse først i 2023. Denne gangen valgte jeg lydbokutgaven.
Forfatteren skriver om et mor-datter-forhold preget av fravær, konflikt og savn, men også av dyp kjærlighet i glimt. Moren er død før hovedpersonen, Xuela Claudette Richardson, rekker å lære henne å kjenne. Faren, som tilhører kolonimaktens politistyrke, gifter seg på nytt, men forblir stort sett fraværende i datterens liv. En lærerinne får omsorgen for barnet – uten varme, uten kjærlighet, uten tilknytning. Kjærlighet er ikke akkurat noe som preger noen av relasjonene i dette livet.
Uten sentimentalitet skildrer Kincaid hovedpersonens livsløp, og hun gjør det på en måte som oppleves nådeløs og hudløs på samme tid. Xuela utvikler en form for emosjonell rustning. Å føle for mye blir farlig. Hun lærer seg derfor å føle minst mulig. Det er en strategi som beskytter henne, men som også skaper avstand. Som leser kommer man tett på smerten hennes, men det er ikke like lett å komme tett på henne som en helhetlig person på godt og vondt, med både svakheter og styrker, slik det jo er å være menneske.
Barndommens sår leges ikke. Likevel fremstår hun sterk og selvstendig, og ikke som et offer for omstendighetene. Tvert imot hevder hun kontroll over egen kropp, seksualitet og skjebne, og det på måter som kanskje kan virke kyniske, men som også må forstås i lys av de strukturene hun vokser opp innenfor. Hun avviser morsrollen, hun tar avstand fra både menn og samfunnets forventninger. I alt dette fremstår hun både som et opprør og som en konsekvens.
Kincaids skrivestil er kompromissløs. Setningene er ofte korte og gjentakende, som en rytme, og det gjør at vi kommer tett på hovedpersonens indre kamp – kanskje for å klare å holde ut. Det handler om å holde seg fast, aldri gi slipp, ikke dele sine innerste tanker med noen, heller ikke med oss lesere. Det gjør historien sårbar, men også litt utilgjengelig. Jeg merket at jeg ble mindre berørt enn historien i seg selv skulle tilsi. Jeg tror det har noe med skrivestilen å gjøre, men også at jeg ikke umiddelbart fikk sympati med hovedpersonen. Det er noe avstumpet og avvisende over henne, noe utilnærmelig. Men kanskje er det nettopp det som må prege et kvinneliv der man ikke har frie valg. Kanskje er dette en form for overlevelse – en måte å ta tilbake makten på i et patriarkalsk og kolonialt samfunn.
For det handler ikke bare om en enkelt kvinnes liv. «Mors egen historie» er også en samfunnsanalyse i romanform. Kincaid skriver frem en kvinne som både formes av og står imot en brutal arv: kolonialisme, rasisme, klasseforskjeller og kjønnsubalanse. Xuela er både et barn av det britiske imperiet og en motkraft mot det. Hun vet at hun aldri helt kan eie språket eller makten – men hun nekter å la seg underkaste. I stedet snur hun ryggen til både kjærlighet, moral og samfunnets rammer. Det er på mange måter både en tragedie og en triumf.
Når jeg betrakter historien med dette blikket, åpner det seg et nytt rom. Romanen krever noe av leseren – og gir ikke umiddelbar forløsning. Den sitter i kroppen, men trenger tid. Den maner ikke frem tårer, men noe mer gjenstridig – et ubehag som blir værende og insisterer på å bli forstått.
Jeg skal absolutt lese flere av Kincaids bøker. Håper flere av dem blir oversatt til norsk – for dette er litteratur som utvider blikket vårt, og som trenger å bli lest og diskutert.
Utgitt på engelsk: 1995
Utgitt på norsk: 2023
Oversetter: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 186
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
