Hardanger-nostalgi
Jeg elsket Marit Eikemos roman «Vi er brødrene Eikemo«, som kom ut i fjor. Den ga meg umiddelbart lyst til å lese mer av henne, og på biblioteket falt valget først på novellesamlingen «Hardanger» fra 2019. Nok en gang ble jeg svært begeistret.
Det er noe helt særegent ved fortellerstemmen til Eikemo: En blanding av lun, bitende og til tider beksvart humor, der poengene aldri skrikes ut, men heller ligger og dirrer under overflaten. I «Hardanger» bruker hun det lokale som inngang til det universelle: stedet som både tilhører og binder, og menneskene som søker seg bort – eller tilbake – uten at de helt vet hvorfor.
Novellene er løst knyttet sammen gjennom et felles rom: bygdene i Hardanger. Et sted der alle kjenner alle – og hvor det å bli sett ikke nødvendigvis er en velsignelse. For dersom du har noen synder fra fortiden, kan du være helt sikker på at det er det ingen som har glemt. Noensinne. Det er både det verste – og kanskje det beste – ved slike steder.
Mange av novellene er fortalt fra et utenforblikk. Vi møter for eksempel moren som tar med datteren på nostalgitur til sitt barndomsparadis i Hardanger, bare for å erfare at datteren ikke deler hennes begeistring. Det er et subtilt generasjonsportrett, men også et bilde på avstanden mellom livene vi har levd og hvordan vi forsøker å gi dem videre – ofte forgjeves.
Vi møter også hun som giftet seg med den første og beste, fordi hun ikke trodde kjærligheten hadde noe mer i vente – og som siden aldri har funnet helt sin plass i det livet hun valgte. Tomheten romsterer i det hverdagslige, i en bunadsskjorte som ikke vil kneppes, i tankene om hvordan det kunne ha vært.
En annen novelle handler om kvinnen som har slått seg opp som skuespiller og stand-up-artist i hovedstaden, men som opplever at humoren hennes ikke fenger i hjembygda. Det blir ubehagelig tydelig hvordan man kan ha flyttet seg langt i livet – uten egentlig å ha flyttet på sin plass i andres øyne. Er det misunnelse som slår tilbake? Eller en slags latent fordømmelse av henne som brøt ut?
Så er det ekteparet på oppussingstokt: de jakter på det neste store småbrukprosjektet, men kanskje handler det dypest sett om å jage noe annet – et livsinnhold, et nytt narrativ, en illusjon om at det finnes noe mer. Til slutt konkluderer de kanskje bare med å pusse opp badet hjemme.
Det ligger en jordnærhet i disse historiene som gjør dem både gjenkjennelige og foruroligende. Hverdagsvalgene vi tar – eller lar være å ta – skaper ringvirkninger langt utover øyeblikket. Novellene tematiserer det uuttalte, det som ligger mellom linjene: kjærlighetens trange kår, de uoppfylte drømmene, og de blinde flekkene som oppstår i møtet med andres blikk.
Hardanger føyer seg inn i en sterk tradisjon i norsk samtidslitteratur, der hjemstedet – bygda – ikke bare er en kulisse, men en psykologisk størrelse. Her kan man trekke linjer til forfatterskap som Kjartan Fløgstad, Frode Grytten og Roy Jacobsen, men også yngre stemmer som Maria Navarro Skaranger og Kjersti Rorgemoen. Bygda er ikke romantisert – snarere avkledd, men med kjærlighet og skarp observasjon.
Eikemo behersker novellesjangeren godt. Hun fanger store spenninger i små glimt – og lar leseren gjøre mye av arbeidet selv. Det er ofte mer som antydes enn sies eksplisitt. Nettopp det gjør tekstene så virkningsfulle: de fortsetter å leve i tankene lenge etter at man har lukket boka.
Dette er helt klart et forfatterskap jeg skal studere videre. Eikemo er en innertier av en forfatter. Som Vestlandsforfatter er hun i godt selskap med både Frode Grytten og Agnes Ravatn – to andre blant mine favoritter. Det er noe med vestlandsstemmen – direkte, klartenkt, men også med et sårt vemod – som gjør litteraturen levende og virkelighetsnær.
Utgitt: 2020
Forlag: Det Norske Samlaget
Antall sider: 171
Boka har jeg lånt på biblioteket
