Anmeldelse av «Hav på alle kanter – En (forblåst) reise til nordatlantiske øyer» av Kirsti MacDonald Jareg (2025)

Oppdag Nord-Atlanterens skjulte perler med Jareg

Kirsti MacDonald Jareg har med «Hav på alle kanter» skrevet nok en perle av en reisebok – en sjanger hun behersker som få andre. Dette er hennes fjerde utgivelse, etter «Øyene i vest«, «Irland – En keltisk reise» og «Island«, som alle tre gjorde dypt inntrykk på meg. Den nye boka fortsetter i samme spor – men er enda bredere anlagt. Her går reisen til en rekke av de værbitte og forblåste øyene i Nord-Atlanteren, fra Færøyene og Shetland til Hebridene, Orknøyene og videre til Island, Irland og Isle of Man.

Jareg kombinerer kunnskap og undring, presisjon og poesi. Hun skriver med et øye for det særpregede og det vakre, men uten å romantisere. Det historiske og geografiske stoffet bæres elegant frem av den personlige stemmen, og nettopp dette gir boka varme og dybde. Jareg er ikke en turist – hun er en reisende, og det merkes. Hun vandrer, lytter og lar seg lede av tilfeldighetene.

Når Jareg skriver at «gleden ved å reise er å la reisen ta deg dit du ikke ante du skulle – som på en kirkekonsert», så er også dette svært gjenkjennelig. Mannen min og jeg lager kun grove skisser før vi reiser av gårde, og så lar vi øyeblikkets lyster styre oss. Det har brakt oss til mange spennende steder vi aldri ville ha funnet frem til dersom vi hadde detaljplanlagt rutene på forhånd. Nettopp dette – en slags kontemplativ nysgjerrighet – preger også Jaregs måte å reise på, og det gjør boka til en fryd å lese.

Et av mange høydepunkter er kapitlene om Irland, der Jareg tar oss med tilbake til hungersnøden på 1800-tallet, da potetråte over flere år la avlingene øde. Millioner av irer ble tvunget til å forlate hjemlandet og søke tilflukt i Amerika. Med få og velvalgte ord løfter Jareg frem både lidelsene og styrken i den irske folkesjelen – og hvordan sår og minner fortsatt preger landskapet og menneskene.

Mot slutten av boka setter hun fingeren på noe som for mange lesere vil være overraskende, kanskje til og med provoserende: at flere av øyene i Nord-Atlanteren, inkludert Island, i lang tid er blitt fremstilt som norrøne bastioner – mens nyere forskning tyder på at kelterne også hadde en betydelig tilstedeværelse her. Dette har vært ansett som kontroversielt, nesten som å banne i kirka. Men Jareg tar diskusjonen på alvor, og gir den både stemmer og nyanser.

Hun refererer blant annet til samtaler med forskeren Gísli Sígurðsson, som hevder at man ikke kan forstå den unike skalde- og sagatradisjonen på Island uten å se den i lys av kelternes muntlige fortellerkunst. Han beskriver akademia som et stort oljetankskip: «Det tar lang tid å endre kurs, de har så mye last ombord. Hvis noen av det yngre mannskapet har en ny idé, betyr ikke det at kapteinen gjør en U-sving. Nei, først når man har et helt nytt mannskap, kan kursen endres.» (s. 275)

Det interessante er at islendinger flest synes å være mer åpne for tanken om blandet herkomst enn forskerne. Og kanskje er det slik at vår egen samtid – med sitt stadig større fokus på mangfold og flerkulturell tilhørighet – også gjør oss mer mottakelige for slike innsikter. Å være av blandet opphav er ikke lenger et «problem» – det er tvert imot noe mange opplever som berikende og meningsfylt.

«Hav på alle kanter» er en bok som både vekker reiselysten og gir leseren en dyp ro. Man føler seg klokere etter å ha lest den – men også mer ydmyk. Jareg evner å formidle både det som er synlig og det som ligger skjult under overflaten: landskap, historie, språk, folk – og fortellinger som har levd i århundrer.

Jeg anbefaler boka varmt til alle som elsker forblåste øyer, historier, fugler, folk, whisky – og gode bøker!

For ordens skyld nevner jeg at jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget. Jeg nevner også at jeg har lest samtlige av Jaregs tre foregående bøker, og kjøpt dem selv – med stor glede.

Utgitt: 2025
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 285
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget