Om utenforskap
Der noen år siden jeg leste den fornøyelige romanen «The Hills» av Matias Faldbakken. Den boka likte jeg svært godt. Den var lavmælt, observant og preget av en slags snikende underfundighet som satt i lenge etterpå. Fortellerstemmen var presis og samtidig distansert, og hele boka hadde noe teatralsk og nesten koreografert over seg. «Stakkar«, som kom ut i 2022, er en ganske annerledes bok – både i tematikk, tempo og form. Den har likevel noe av det samme: et tydelig blikk for utenforskap og menneskelig skjørhet, og en stemme som er umiskjennelig Faldbakkensk.
Tittelen på boka «Stakkar» viser til funnet av et vilt barn i randsonen av en navnløs bygd i Norge. Gården tilhører Aud og Olav Blum, og her har fostersønnen Oskar vokst opp. Han jobber for kost og losji hos ekteparet – en slags moderne husmannsordning med undertoner av en forgangen fortid. Det er Oskar som finner stakkaren og tar henne med seg hjem. Dvs. det som først fremstår som et barn i dyreskikkelse, viser seg etter hvert å være en ung kvinne.
Stakkaren lukter vondt, reagerer instinktivt og virker helt uten språk. Hvilken barndom hun har hatt er det ingen som vet. Hun blir observert og analysert av bygdefolket, men forblir et mysterium. I starten tror de at hun er et lite barn, men ganske snart viser det seg at hun er eldre – og at utviklingshemmingen skyldes forsømmelse og isolasjon. Etter å ha kommet inn i et trygt hjem, utvikler hun seg overraskende raskt: hun lærer å snakke, hun observerer og hermer, og hun knytter bånd – først og fremst til Oskar.
Oskar og jenta finner hverandre i et slags felles utenforskap. De to marginaliserte sjelene speiler hverandre og danner en skjør allianse. Når forholdet deres blir oppdaget, flykter de fra gården og drar inn til Oslo – storbyen som fremstår både som mulighet og trussel. Men byen viser seg raskt å være lite egnet for dem. Ingen av dem har forutsetningene som trengs for å klare seg på egen hånd, og deres videre skjebne preges av nettopp det. Mer ønsker jeg ikke å røpe av historien.
Jeg må innrømme at denne boka ikke falt helt i smak hos meg. Historien er så absurd at jeg ikke klarte å tro på den, eller finne noe det var mulig å relatere seg til. Samtidig må jeg medgi at boka er godt skrevet – med et særegent språk som veksler mellom det poetiske og det nesten stakkato. Faldbakken har en evne til å skape bilder og stemninger med få, presise ord. Han skriver ikke ut mer enn nødvendig, og lar ofte det uutsagte henge i lufta. Det gir teksten en underlig spenning, men også en følelse av avstand.
Der «The Hills» var preget av tuktet form og ironisk tilbaketrukkenhet, er «Stakkar» mer ekspressiv og urolig. Det er som om språket er løsere i snippen, mer kroppslig og villere – kanskje i tråd med karakterene og deres skjøre tilværelse. Likevel bærer boka Faldbakkens signatur, både i den nøkterne tonen og i blikket for det som skurrer i tilværelsen.
«Stakkar» har fått delte anmeldelser. Alt fra terningkast seks til lunkne vurderinger. Dette er åpenbart en bok som treffer leserne på ulikt vis. Noen løfter frem originaliteten og de mange overraskende vendingene. Andre peker på en haltende historie og manglende troverdighet – og det er nok der jeg også havner. Jeg ble aldri helt oppslukt av fortellingen, og klarte ikke å tro på verken karakterene eller premissene for historien. Men at Faldbakken er en interessant forfatter med et tydelig språk og en egenartet form, det er det liten tvil om.
Boka er ei tynn flis på under 200 sider. Det er derfor fort gjort å lese den og gjøre seg opp sin egen mening. Kanskje er det nettopp det som er det fine her: «Stakkar» er en bok som inviterer til motstand, diskusjon og refleksjon – og som ikke nødvendigvis lar seg plassere i noen bestemt boks.
Utgitt: 2022
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 183
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
