En gripende oppvekstskildring
«Jævla menn» av Andrev Walden er både vond og opprivende å lese. Likevel satt jeg igjen med en sterk leseropplevelse – gripende, velskrevet og med en sår, underliggende humor som gjør det mulig å holde ut. Det er en roman som både ryster og rører, og som minner oss om barns utsatte livsvilkår, men også om deres imponerende evne til å overleve og tilpasse seg. Andrev Walden har skrevet en oppvekstskildring som ikke slipper taket, og det er lett å forstå hvorfor «Jævla menn» vant Augustprisen i 2023. Ekstra imponerende er det at dette er Waldens debutroman. Romanen ble utgitt på norsk i 2024 av Cappelen Damm.
Allerede på første side blir vi fanget:
«En gang hadde jeg sju pappaer på sju år. Dette er fortellingen om de årene.»
Med dette åpner Walden døren til en oppvekst som er dypt personlig. For «Jævla menn» er ikke bare en roman. Den bygger på Waldens egen oppvekst på 1980-tallet, preget av ustabile familieforhold, rus, vold og utenforskap. Gjennom gutten Andrev – som bærer forfatterens navn – skildres syv år med syv ulike farsfigurer, alle på hver sin måte dysfunksjonelle og destruktive. Og det starter i 1983, da Andrev, syv år gammel, får vite at han ikke har den faren han trodde han hadde. Den egentlige faren bor visstnok langt unna og har hår som en indianer. Derfra får han navnet «indianeren» – og kallenavnene fortsetter for hver nye mann som dukker opp.
Vi møter blant andre Børje, som er elektriker og ber Andrev kjenne på strøm. Greger, speedway-kjøreren som ser på gutten som et prosjekt. Og Kenta – en notorisk voldsutøver som jager moren og barna ut av hjemmet og inn på hemmelig adresse. Og flere følger, med nye kallenavn, nye regler, nye uforutsigbare mønstre. Felles for dem alle er at de på et tidspunkt ønsker at Andrew skal kalle dem pappa, noe som både forvirrer og provoserer ham. Hvem er egentlig pappa? For Andrev er ordet i ferd med å miste all mening.
Like mye som boka handler om de «jævla mennene», handler den om moren som fortsetter å slippe dem inn i barnas liv. Det er slående hvor lite refleksjon eller læring som ser ut til å prege valgene hennes. Gang på gang knytter hun seg til menn som slår, drikker, dominerer eller bare glir inn og ut av tilværelsen. Dette skjer uten at hun synes å sette spørsmålstegn ved eget mønster. I stedet er det sønnen som observerer, tolker og beskytter seg selv, som regel alene. Dette gjør romanen ekstra urovekkende. De voksne svikter, igjen og igjen, og barnet må bære konsekvensene. Morens manglende dømmekraft blir et stille, men gjennomgående tema i boka, aldri egentlig anklagende, men desto mer nådeløst i sin nøkterne fremstilling.
Walden balanserer det tragiske og groteske med et språk fullt av ironi og varme. Det som kunne blitt en ren lidelseshistorie, blir i stedet en tekst med dybde, innsikt og glimt av håp. Fortellerstemmen, med barnets blikk, fortalt med den voksne forfatterens klangbunn (ofte gjengitt med «men det visste jeg ikke da»), skaper en troverdighet som bærer hele boka. Det er aldri sentimentalt, men heller ikke kaldt, og fremstår heller ikke overdrevent. Det er ekte.
Et begrep jeg stadig vendte tilbake til under lesningen, var resilience. For maken til overlevelsesevne, både hos hovedpersonen og hos moren og søsteren, skal man lete lenge etter. I møte med vold, ydmykelse og rotløshet, finner de likevel en måte å holde ut. Humor og språklig lekenhet blir et vern mot det som ellers ville vært for tungt å bære.
«Jævla menn» er en kraftfull påminnelse om hvor sårbare barn er, og hvor sterke de samtidig kan være. Den selvbiografiske forankringen gir romanen en ekstra tyngde, men det er Waldens fortellerkunst som gjør den uforglemmelig. Han klarer også det kunststykke ikke å fortelle alt, men overlate til oss lesere å forestille oss resten … Dessuten er det en distanse mellom forfatteren og bokas jeg-person, slik at vi opplever å lese en roman og ikke en selvbiografi. Det gjør det enklere å forholde seg til ham.
Utgitt på svensk: 2023
Utgitt på norsk: 2024
Oversetter: Håvard Syvertsen
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 375
