Anmeldelse av «Kan du høre byen puste» av Don Martin og Zeshan Shakar (2024)

Når byen endelig får puste – og snakke for seg selv

Jeg har vært en trofast leser av Zeshan Shakar helt siden «Tante Ulrikkes vei«, og med «Gul bok» og «De kaller meg ulven» befestet han sin plass som en av vår samtids viktigste stemmer. Da jeg oppdaget at han sammen med Don Martin – rapper, aktivist og kulturformidler fra Romsås – hadde skrevet «Kan du høre byen puste ut«, visste jeg at denne boka måtte jeg få med meg. Jeg valgte lydbokversjonen, lest av forfatterne selv. Og FOR en lytteopplevelse det ble!

Dette er en bok som puster – med rytme, liv, politikk, frustrasjon og kjærlighet. Den er et dobbeltportrett av to gutter som vokste opp i Groruddalen, på hver sin kant – den ene med pakistanske røtter og framtidig karriere i offentlig sektor, den andre etnisk norsk, men med aksent og identitet som skilte ham fra majoriteten, og som skulle bli en av pionerene i norsk hiphop. Sammen skriver de frem et Oslo som sjelden får tale med egen stemme.

Boka er bygget opp som en dialogisk veksling mellom Don Martin og Zeshan Shakar. De skriver hver sine kapitler, men det oppstår etter hvert en samtale, og dette gir boka en egen puls. Vi får høre om oppvekst på Romsås og Stovner, om fotballbaner, fritidsklubber, grafittimurer, mammaer som jobber hardt og pappaer som er fraværende. Det er et Oslo sett nedenfra, eller kanskje fra siden. Ikke det «postkortaktige» Oslo, men en levende, sammensatt og ofte misforstått bydel.

Don Martin ble tatt av politiet for graffiti da han var tretten. Et øyeblikk som kunne ha sendt ham inn i en annen retning, men tilfeldigheter – eller kanskje en fritidsleder, en miksepult og et tekstark – endret kursen. Han ble en av de første store stemmene i norsk hiphop, og samtidig en hvit mann med aksent og identitet som gjorde at mange aldri godtok ham som «ekte».

Shakar, på sin side, vokste opp med krysspresset mellom forventningene hjemme og normene i storsamfunnet. Med en analytisk presisjon skriver han frem systemene, de stille strukturene som avgjør hvilke muligheter man får og dem man aldri ser.

Noe av det sterkeste med boka er hvordan begge forfatterne setter ord på det som har vært en gjennomgående frustrasjon: at det alltid har vært «de andre» som har fortalt historien om dem. Mediene, politikerne, forskerne. Og når Groruddalen først ble snakket om, var det nesten alltid i problematiske vendinger. Som et område med «utenforskap», lav deltakelse i samfunnet, høy grad av kriminalitet. Sjeldnere som stedet med de sterke fellesskapene, mangfoldet, kreativiteten og den spesielle identiteten som vokste frem i møte med klasseskiller og kulturkollisjoner.

Boka gjør et viktig arbeid med å ta tilbake fortellingen. Den gir stemme til en generasjon som har måttet kjempe for å bli sett. Og som nå, gjennom bøker som denne, både skriver seg inn i historien og skriver om historien. Det er personlig, det er politisk, og det er gjort med nerve og integritet.

«Kan du høre byen puste ut» er i sin kjerne en kjærlighetserklæring til Groruddalen, men det er ingen naiv kjærlighet. Skyggesidene får plass. Rasisme, kriminalitet, politivold, klasseskiller og språkbarrierer er en del av hverdagen. Men det er også varme, tilhørighet, kultur og kampvilje.

Don Martin snakker om musikken som redning og uttrykk. Om hvordan tekstene hans ble et sted å plassere sinne, frustrasjon og håp. Zeshan Shakar reflekterer rundt sin egen reise inn i byråkratiet og ser hvordan systemene han nå jobber i, ofte ikke forstår virkeligheten han selv kommer fra. Denne dobbeltheten – innenfra og utenfra – er bokas store styrke.

Det som gjør denne boka så sterk, er kombinasjonen av det rå og det reflekterte. Her får vi gatespråket og byråkratspråket i samme bok, og de går i dialog, ikke i konflikt. Don Martin og Zeshan Shakar har ulik bakgrunn, ulik stil og ulik vei inn i voksenlivet, men de har et felles anliggende: Å fortelle en historie om byen som har formet dem. Og om hva det gjør med et menneske å vokse opp i en del av byen som aldri har fått være hovedfortelling.

Jeg ble sterkt berørt av denne boka. Den fikk meg til å se Groruddalen – og Oslo – med nye øyne. Den minnet meg på hvor viktig det er hvem som får fortelle, og at fortellingene må få være komplekse og ekte. «Kan du høre byen puste ut» er ikke bare en bok jeg anbefaler. Det er en bok jeg mener alle bør lese, særlig de som tror de allerede forstår Oslo.

Toppkarakter også her.

Utgitt: 2024
Forlag: Bonnier norsk forlag
Lydbokas varighet: 4 t 39 min.