Minimalistisk poesi med melankolsk klang
Det er noe umiskjennelig stillferdig ved Bente Sandtorvs «Venterommet«. Allerede tittelen peker mot et rom mellom rom, et sted der tiden står stille, og tankene får virvle rundt i sitt eget kretsløp. Boka er en samling korte, poetiske tekster ledsaget av Sandtorvs karakteristiske tegninger: figurative strektegninger der mennesker, mønstre og små røde hjerter lever side om side i et univers av linjer. Her møtes det enkle og det eksistensielle, det hverdagslige og det undrende.
Sandtorv beveger seg i et landskap mellom dikt og refleksjon, mellom tanke og tegning. Noen tekster føles som små observasjoner hentet rett fra hverdagen, mens andre åpner dører mot noe større, nesten metafysisk. For meg traff ikke alle diktene like sterkt, men de som gjorde det, ble til tekster jeg ble sittende og vende tilbake til.
Et av disse er diktet «Selektiv hukommelse», som lyder:
Jeg ser visst livet fra en
annen vinkel
enn de andre
Jeg ønsker jo ikke
å alltid være
den som blokkerer lyset
Her fanger Sandtorv noe essensielt menneskelig; viljen til å se livet fra et annet perspektiv, men også uroen over å skygge for andres lys. Det er et dikt som rommer både sårbarhet og selvinnsikt, og som på sitt stillferdige vis sier mye om relasjoner, forskjellighet og tilhørighet.
Et annet dikt som satte seg, var «Innsikt». Her åpner Sandtorv for tanken om at klarsyn og selvforståelse ikke alltid kommer som et resultat av stillhet, men av bevegelse og kontrast. Også her er tonen lett og gjenkjennelig, som om dikteren inviterer leseren til et gjenkjennende smil: vi har alle vært der.
Vi går vel alle rundt
og vil bli godtatt
godkjent
akseptert
bekreftet
elsket og inkludert
av alle de andre
Jeg tenker at det kan være
lurt å begynne
med seg selv
Boka som helhet veksler mellom det poetiske og det humoristiske, mellom alvor og hverdagsironi. Enkelte dikt har nesten en selvironisk klang, som når jeg-personen spør om hun kan «møte veggen» og «hilse pent og si at det passer dårlig akkurat nå». Slike øyeblikk gir teksten liv og varme, og selv ble jeg litt lattermild.
Illustrasjonene er et kapittel for seg. Sandtorvs strek er enkel, men detaljert og med figurer som ofte står tett sammen, bundet sammen av linjer, mønstre og små røde prikker av følelse. Disse små hjertene, plassert nesten som visuelle pust i tegningene, bryter opp det sort-hvite og tilfører varme. De fungerer som rytmiske motstykker til diktene: der ordene er stillferdige, er illustrasjonene mer lekne, men like presise.
Det er denne dialogen mellom tekst og bilde som gjør «Venterommet» til noe mer enn en diktsamling. Det er et visuelt og språklig rom for refleksjon. Et sted å lande i mellomrommet mellom tanker.
Selv om ikke alle tekstene traff meg like sterkt, opplevde jeg boka som et vennlig pusterom. Den gir rom for ettertanke uten å kreve for mye av leseren, og minner om at også små erkjennelser kan være store.
«Venterommet» er en stille bok, men den rommer mye bevegelse. Den peker mot hvordan vi lever livene våre; mellom tvil og trygghet, mellom alvor og lek, mellom lys og skygge. Og når jeg lukker boka, sitter jeg igjen med følelsen av å ha vært i et rom der det er lov å puste litt langsommere.
Jeg tidligere anmeldt diktsamlingen «Hjerteriss» av samme forfatter.
Utgitt: 2025
Forlag: Sirkel forlag
Jeg har mottatt et leseeksemplar
