Et varmt og gjenkjennelig tidsbilde fra etterkrigstidens Oslo
Bjørg Vik (1935–2018) er en av våre mest sentrale etterkrigsforfattere. Hun er kjent for sine sterke kvinneportretter, sitt skarpe blikk for hverdagslivets nyanser og for å ha gitt viktig stemme til kvinnene i norsk litteratur. Hun debuterte i 1963 med novellesamlingen «Søndag ettermiddag«, og skrev siden et stort antall noveller, romaner, skuespill og hørespill. Trilogien om Elsi Lund – «Små nøkler store rom» (1988), «Poplene på St. Hanshaugen» (1991) og «Elsi Lund» (1994) – regnes som hennes hovedverk. Her følger vi Elsi fra oppveksten i etterkrigstidens Oslo til voksenlivet, i et miljø der drømmer, klasse og kjønn kommer i konflikt med hverandre.
Det er mange år siden jeg leste disse bøkene. Da jeg nylig valgte å gjenlese «Poplene på St. Hanshaugen«, burde jeg nok i stedet ha begynt med den første boka, men tilfeldighetene ville det annerledes: Jeg var nemlig med på ett av vinnerlagene i en litteraturquiz på Karjolen Pub under Bjørg Vik-kvelden den 25. september i høst, og nettopp denne romanen var en av hovedpremiene. Og i anstendighetens navn måtte jo premien leses! Trilogien har dessuten fått nytt liv etter at sønnen Lars Vik ga ut sin gripende biografi om moren, «Bjørg Viks vei«, hvor han blant annet forteller hvor selvbiografisk morens romanunivers faktisk er. (Lenken peker til min omtale av boka her på bloggen.)
«Poplene på St. Hanshaugen» er et varmt og levende gjensyn med Elsi Lund. Hun er nå tidlig i tenårene og står på terskelen til voksenlivet, midt i femtiårenes Oslo. Det handler om å bli konfirmert, få en pen kjole og holde selskap, og om å klare seg med små midler i en tid da varemangelen fortsatt var merkbar. Klassen og tilhørigheten betyr mye: De bor tross alt ikke på østkanten, og en viss fasade må opprettholdes. Det er også en tid hvor kjønnsmoral og sosiale koder styrer alt. Elsi og venninnene forelsker seg stadig, men nærhet med gutter er forbundet med risiko. Man kan bli gravid, og da må man gifte seg. Som en av venninnene faktisk må, selv om hun knapt er 17 år. “Vi var den siste generasjonen av jomfruer,” sa Bjørg Vik senere, “man måtte passe seg for ikke å bli gravid – og for ikke å være for prippen.” Det er i denne spenningen mellom frihetslengsel og sosial kontroll at romanen virkelig lever.
Bjørg Vik skriver frem et presist tidsbilde av femtitallets Norge. Hun skildrer en tid da skilsmisse var tabu, da mødre sydde klær av gamle klesplagg, og da ungpikenes største bekymring var om de hadde pupper nok eller om de burde fylle ut med litt vatt i behåen. Samtidig aner vi noe større bak de små hendelsene: Elsi drømmer om utdanning, frihet og kjærlighet, men møter et samfunn der kvinnerollen fortsatt er trang og forventningene store. Den naive ungdomstiden står i kontrast til en voksentid preget av konformitet, og under det hele ligger en stille uro, nemlig et spørsmål om hva slags liv som egentlig er mulig.
Bjørg Vik skriver med en sjelden varme og presisjon. Språket er enkelt, men aldri banalt. Hun ser menneskene sine innenfra, med empati og et klarsyn som gjør at leseren kjenner igjen både seg selv og sin egen mors eller bestemors verden. «Poplene på St. Hanshaugen» er derfor mer enn en oppvekstroman. Den er i tillegg et stykke sosialhistorie, en fortelling om kvinnerollen i endring, om drømmer som formes av tidens normer og om det å våge å lengte etter noe mer.
Som Rakel Christina Granaas skriver i etterordet i mitt eksemplar av boka:
«Noe av det spesielle med Bjørg Viks fortellestil er at tilsynelatende hverdagslige småting kommer i forgrunnen og gjenoppdages som uendelig viktige. Hva er livet? Det er detaljene, alle punktene. Hvordan kan vi «forstå» livet? Ved i reflektert ettertid stadig å ordne detaljene innenfor rammene til kjente mønstre, som kapitler i en roman. Når tar én utviklingsfase over for en annen? Idet det gamle orienteringspunktet – som poplene – mister noe av sin «magi» og kan erstattes av et annet. Eller når Elsi erkjenner at hun aldri blir noen stor konsertpianistinne og beslutter å si farvel til spillingen. En stund lever hun i troen på å kunne få nøkkelen til kunsten. Men så går det opp for henne at det hele dreier seg om øving og atter øving. Det samme stykket om igjen i det uendelige. Denne erkjennelsen fører til at hun velger å slutte, og valget markerer et viktig skille i forholdet til moren: Elsi vil og må foreta sine egne valg. Hun er ikke lenger nødt til å tilpasse seg morens ønsker for å bli elsket, hun kan stole på seg selv.»
Slik peker romanen utover seg selv og blir et bilde på frigjøring, både fra tidens kjønnsroller og fra forventningene som styrer enkeltmenneskets liv. Det handler om å våge å stå på egne ben, om å finne sin egen stemme og sitt eget blikk på verden. Elsi Lunds vei til selvstendighet er samtidig Bjørg Viks fortelling om en generasjons oppvåkning.
For meg ble dette et gledelig gjensyn med Elsi Lund, men også med Bjørg Viks litterære univers: varmt, klokt, og fortsatt relevant.
Utgitt første gang: 1991
Mitt eksemplar: månedens bok i Bokklubben i mars 1995
Forlag: Bokklubben
Antall sider: 240
Etterord ved Rakel Christina Granaas
«
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
