En ny mørk vinter i Knausgårds univers
Karl Ove Knausgård har gjennom de siste årene bygget opp et omfattende og ambisiøst litterært univers i serien som har fått navnet Morgenstjernen. Prosjektet startet med romanen «Morgenstjernen» (2020), og ble fulgt av «Ulvene fra evighetens skog» (2021), «Det tredje riket» (2022) og «Nattskolen» (2023). Felles for disse bøkene er at de beveger seg i grenselandet mellom det realistiske og det mytiske, mellom hverdagsliv og det ubegripelige. Knausgård undersøker hvordan det moderne mennesket forholder seg til tro, død, bevissthet og kosmisk sammenheng – alt i et språk som veksler mellom det konkrete og det metafysiske.
Med «Arendal» vender han blikket mot Norge igjen, etter oppholdene i både Russland og det mystiske Nordland-universet i de tidligere bøkene. Dette er den femte romanen i serien, og den sjette – «Jeg var lenge død» – utkommer 31. oktober i år.
I «Arendal» møter vi Syvert Løyning, faren til Sivert, hovedpersonen vi først lærte å kjenne i «Ulvene fra evighetens skog«. Der oppdaget Sivert at faren var død etter en bilulykke, og at en mann hadde latt være å redde ham etter at han hadde kjørt utfor veien. I samme bok begynte Sivert å gå gjennom farens etterlatte papirer og fant en bunke russiske brev. De ble oversatt, og han oppdaget at faren hadde hatt en elskerinne i Russland; Asja.
I «Det tredje riket» reiser Sivert til Russland for å møte Asja, og der oppdager han at hun har en datter – Natasja – som viser seg å være hans halvsøster.
Nå, i «Arendal«, vender Knausgård tilbake til Syvert selv. Året er 1976. Romanen åpner dramatisk. Bilen hans bryter sammen et stykke utenfor Arendal. Det er vinter, isen ligger tykk på sjøen, og kulden er både bitende og farlig. Han får låne telefon hos en mann i nærheten, og bilen blir hentet av bilberger. Syvert tar inn på hotell for natten.
Handlingen strekker seg bare over noen få dager, men i kjent Knausgård-stil rommer disse dagene et helt liv. Gjennom korte møter, tilfeldige samtaler og dvelende refleksjoner trer et bilde frem av en mann som er på vei utfor, både bokstavelig og symbolsk.
Vi skjønner snart at Syvert har et alkoholproblem, og at ekteskapet med Evelyn er i ferd med å gå i oppløsning. En kveld på hotellet møter han Bodil, en kvinne fra fortiden, som forteller at hans barndomsvenn Lars nylig er død. Nyheten treffer ham hardt. Den natten kjører han ut på isen med en lånebil, et desperat, nesten selvdestruktivt forsøk på å kjenne noe. Kanskje handler det om kulden, faren, stillheten eller jakten på en mening.
Der ute på isen blir han oppmerksom på noen mennesker som går inn i en kirke. Han følger etter og tenker først at dette må være sorggruppen Bodil nevnte for ham tidligere på kvelden. Det går opp for ham at de driver med spiritisme og at de på denne måten forsøker å få kontakt med de døde. Scenen får en symbolsk tyngde fordi det handler om at grensene mellom liv og død, mellom kropp og ånd, viskes ut, slik Knausgård ofte lar skje i dette universet rundt Morgenstjernen.
Da Syvert kommer hjem, arrangerer han og Evelyn en middag for et vennepar. Forut for dette får vi en opplevelse av hvor distansert han er i forhold til barna, Syvert og Joar, og kona. Han drikker for mye, mister kontrollen, og situasjonen utvikler seg til et pinlig og ubehagelig sammenbrudd. Dagen etter søker han trøst hos Bodil. Han forteller henne om sin russiske elskerinne.
I løpet av disse dagene i Arendal utfolder Knausgård et tett og frostklart portrett av en mann i eksistensiell krise. Kulden, isen og mørket er ikke bare vær og årstid. De er speilbilder av Syverts indre tilstand. Han fryser, men ikke bare fysisk; han står fast i sitt eget liv og vet ikke hvilken vei han skal gå.
Romanen har et dempet, men intenst språk. Knausgård skriver med en presisjon som får selv de minste bevegelser, som å rulle en røyk, gå ut i mørket, se et lys over fjorden, til å bli meningsfylt. Det er en form for indre realisme, der handlingen er stillestående, men sinnstilstanden er dramatisk.
Mange av symbolene peker bakover i serien: den øde kysten, natten, havet og døden. Og ikke minst det skjøre skillet mellom levende og døde. Også her finnes en metafysisk undertone som binder «Arendal» til resten av Morgenstjerne-verket.
Forliset av Berge Istra, som skjedde i desember 1975, like før romanens handling, nevnes som et slags ekko i teksten. Skipet som eksploderte og sank i Sør-Kinahavet med 28 mann om bord, blir et bilde på menneskelig sårbarhet og kontrolltap. Slik fungerer det som en resonans til Syverts eget liv: en tilsynelatende trygg konstruksjon som plutselig revner innenfra.
Jeg likte «Arendal» svært godt. Knausgård skriver frem en stillhet som rommer både smerte og klarhet. Selv om handlingen utspiller seg på få dager, kjennes romanen stor, og som vanlig klarer han å løfte hverdagslige opp til noe allment og universelt.
For den som har fulgt Morgenstjerne-serien fra starten, er «Arendal» en nødvendig brikke i puslespillet. Den gir dybde til Syverts historie, og binder fortid og nåtid sammen. For nye lesere kan den leses som en selvstendig fortelling om en mann som mister grepet i tilværelsen.
Med «Arendal» viser Knausgård igjen hvorfor han er en av Nordens mest betydningsfulle samtidsforfattere. Han skriver frem alt det som foregår under overflaten, og lar leseren sitte igjen med en følelse av både uro og undring. Når «Jeg var lenge død» utkommer senere i høst, er det med en viss forventning om at sirklene i dette monumentale prosjektet skal sluttes. Skjønt man vet aldri med Knausgård … Kanskje kommer det enda mer? Tiden vil vise.
Utgitt: 2024
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 305
